Våren blir aldri den samme uten deg.

Link til originalpost

April er en veldig fin måned. Sommeren nærmer seg, det blir lysere ute og man våkner fra vinterdvale. Jeg har alltid elsket våren, det gjør jeg enda, men våren har fått en liten bismak. Jeg må erkjenne for meg selv at våren aldri blir som den engang var. Det er nemlig den årstiden da Målfrid døde – 29. April for snart to år siden. Det året var det mørket som overtok for lyset. 

For våren er egentlig en tid da lyset overtar for mørket. Den representerer nytt liv og glede. Jeg har et inntrykk av at folk blir mer åpne og vennlige når våren kommer. Vi gleder oss over de første blomstene som dukker opp og ser frem mot sommeren. Jeg gleder meg fortsatt over alt dette, men samtidig er det vondt at min søster ikke får oppleve det. 


Den siste våren vi virkelig koset oss var i 2014. Som bildet over viser satt vi i April på verandaen og solet oss. Jeg har mange fine minner fra den tiden og det er de jeg velger å ta med meg videre. Det var en vår preget av optimisme og vi så ikke for oss at dette skulle ende et år senere. Men det å kunne leve i nuet og nyte tiden er viktig. Ingen vet uansett hva fremtiden bringer, alt vi har kontroll over er det som hender her og nå. Ved å gjøre det beste ut av den tiden man har, vil man slippe å se tilbake på noe og angre i ettertid. For tiden kommer aldri tilbake. 

Ved å se tilbake på bilder blir man påminnet om hvordan ulike epoker i livet har vært. Bildene fra våren 2014 var preget av grilling, sol, utflukter og en enorm glede. Da jeg bladde gjennom bildene fra våren 2015 var de fleste tatt på sykehuset, og det kom tydelig frem hvor mye som hadde endret seg siden forrige vår, da vi solet oss på verandaen og var fulle av livsglede. På mange av bildene kunne man skimte solen bak en lukket gardin. Solen var fortsatt der, blomstrene var fortsatt der, våren var fortsatt der og livet gikk sin vante gang for de fleste. Men jeg var på en måte i min egen verden, en tilværelse som var uavhengig av årstider og omgivelser. 

Men idet våren nå igjen har meldt sin ankomst kjenner jeg at den satt sitt preg på meg for to år siden, selv om jeg ikke la så mye merke til den. Solen som nå skinner inn gjennom vinduet bringer frem minner, det samme gjør luften og temperaturen. Jeg klarer ikke helt å beskrive det, men det er noe med årstiden som gjør at jeg blir påminnet tiden da hun døde. At jeg er nyoperert og sengeliggende forsterker det inntrykket. Våren er der ute og jeg er her inne. Var det sånn våren hennes føltes da hun lå i sengen med åpent vindu og lyttet til fulene som kvitret på utsiden? 

Jeg kjenner det er mange tanker som dukker opp. Spørsmål jeg nok aldri vil få svar på. Men mest av alt tenker jeg at jeg er heldig som får oppleve enda en vår. Jeg lever og er frisk. For på tross av alt det vonde så er livet og våren fantastisk. Jeg skylder de som ikke får oppleve det å nyte hver eneste dag. Så denne vårdagen i 2017 gir jeg et løfte til meg selv om at jeg skal nyte livet og fortsette å møte utfordringene på en like sterk måte som min lillesøster gjorde. Alle dager er en gave, selv om ikke alle dager er like gode. 

Carpe Diem er så mye brukt at det nesten blir en klisje å si det, men det ligger noe viktig i ordtaket. Setningen ble for første gang brukt av den romerske dikteren Horstius og hele setningen lyder som følger «Carpe diem quam minimum credula postero» betydningen er «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». 

Ønsker dere alle en riktig god vår og påske ❤