Små barn fortjener å være MEST med familien

Link til originalpost

Jeg leser en interessant bok om dagen. Den heter Tiden med barn, og handler om hvordan tiden med barn arter seg og hvordan moderne foreldre bruker den lille tiden de har med barna sine. I boken står det at fra barnet er ett år har barnet og foreldrene ca 3 timer sammen om dagen fordi barnet er i barnehagen (fulltid) og foreldrene er i jobb. Og det blir ikke noe mindre jo eldre barnet blir, for da er det sfo og skole og venner som opptar tiden.

Jeg synes det høres ekstremt lite ut med 3 timer om dagen fra barnet er så lite som ett år. Og vi vet jo at dette gjelder de fleste ettåringer i Norge. Foreldre som er arbeidsledige f.eks. leverer fortsatt sitt barn i barnehagen selv om de strengt talt kunne hatt de hjemme.
Jeg leser at i Sverige er det slik at hvis foreldrene er arb.ledige eller har mye tid hjemme som tilsier at de kan ha barnet hjemme, så reduseres retten på barnehage tilsvarende. Det forventes da at de passer barnet sitt selv. Det forventes at en mamma som er i mammapermisjon har et eldre søsken hjemme fra barnehagen, eller i alle fall ikke har ham i barnehage full tid. De mister faktisk retten på full barnehage når de er tilgjengelige til å ta vare på barnet sitt selv.
Dette er jo en enorm forskjell.

Jeg leser boken med stor interesse. Jeg vil si boken er nøytral. Den forfekter hverken barnehage eller at barna er hjemme. Men forfatteren skriver utifra  hvordan ting er i dag og utifra hennes egne erfaringer med både egne barn, med familiebarnehage som hun har drevet og som lærer. Jeg utfordres til å tenke på nye måter og det liker jeg.

For litt siden hadde jeg en slitt skummel drøm. Jeg drømte at jeg måtte jobbe. Og for meg som har vært hjemme med barn i over 16 år, er jo det ganske nytt. Barnet mitt måtte være et annet sted og passes på av noen andre.
Jobben jeg måtte gjøre var heller ikke spesielt viktig, men det var bare sånn det var at jeg måtte jobbe der. Da jeg kom for å hente barnet mitt, visste ingen hvor han var. Han hadde klatret opp en stige som førte opp i et langt rør. Etterhvert kom han seg ned, og jeg syntes han lignet på de andre barna i barnehagen.
Akkurat det syntes jeg var skummelt, jeg kjente nesten ikke igjen min egen unge!

Dette var jo en litt spesiell  drøm, men den har likevel festet seg i minnet mitt.

Jeg har ikke noe imot barnehage. Men jeg synes at så små barn som ettåringer skal være mest hos foreldrene sine enn hos andre. Jeg forstår at ikke alle har dette valget som jeg har. Men jeg må også presisere at dette er for oss et valg. Det er ikke slik at vi bare har det slik og at dette har kommet lett. Vi har valgt det fra første stund, fra før vi fikk barn.
Og jeg vet om mange andre som har fått det til også, selv om den forelderen som er i jobb ikke tjener fett.

I boken nevnes en episode der en far kjørte forbi datterens barnehage og så henne gå ute gråtende alene. Han vinket henne til seg og løftet henne over gjerdet og tok henne med seg hjem. Han ventet en telefon fra barnehagen rimelig kjapt, men den kom ikke før etter to timer! What??

Er ikke bruken av barnehage litt overdreven når man sender ettåringer dit for å være der i hele 8-9 timer hver dag? Er det virkelig ikke flere som stusser over dette?

Fortjener ikke de minste å være mest sammen med foreldrene sine, hos de som hver gang de ser ham, får lyst til å kysse og klemme ham, og gjør det?

Burde vi ikke prøve å jobbe så lite som mulig og heller være sammen med barna våre så mye som mulig? Burde vi ikke strebe litt mer etter å kunne jobbe litt mindre og leve litt mer? Redusere forbruket vårt og heller øke tiden men familien?
Jeg er klar over at «å jobbe så lite som mulig» høres totalt feil ut for de fleste og veldig politisk ukorrekt. Men hvorfor ikke? Hvorfor bruke mer tid utenfor hjemmet enn det man er nødt til? Hvorfor la barnet være i barnehage mer enn det er nødt til? Målet burde jo være å redusere barnehagetiden og at barna heller er der når det er helt nødvendig.