Hvor lykkelig er verdens lykkeligste?

Link til originalpost
Som
kjent er Norge kåret til verdens lykkeligste land. 
World
Happiness Report
begrunner det med “gode velferdsordninger, godt ivaretatte
menneskerettigheter og gode styresett koplet med en sunn økonomi”.



Men det er vel ingen som tror at alle i dette landet er like
lykkelige?
Hva
med de de 530 som i gjennomsnitt tar sitt eget liv hvert år, de
fleste er unge mennesker? Det er vanlig å anta at det er 10 ganger
flere selvmordsforsøk enn selvmord. De er vel heller ikke verdens
lykkeligste?
Antallet
mennesker med psykiske lidelser har eksplodert de siste årene, være
seg schizofreni, paranoia eller manisk depresjon.
Når
vi ikke lenger makter å innfri kravene som stilles til oss, hverken
i jobb eller i fritid, forklares det med relativt nye begreper som
«tidsklemme» og «utbrenthet».
De
er nok heller ikke så lykkelige, de tusenvis av ungdommer som
studerer kroppen sin hver dag for å se om de tilfredsstiller
idealene, hvilket de ikke gjør med anoreksi og depresjon som
resultat.
De
nær 100.000 fattige ungene her i landet som daglig opplever å
måtte stille bakerst i køen er rett og slett ulykkelige.
Har
World
Happiness Report
regnet med de over 320.000 personer i Norge som går på
antidepressiva, såkalte lykkepiller? Antallet doser øker for hvert
år og passerte 99 millioner i 2016.
Lykke
forutsetter trygghet og mestring. Men siden konkurransen om
markedsandeler og profitt krever stadige omstillinger, blir de som
ikke makter å henge i stroppen heller hengende etter. Og det til tross for
fastfood, power naps, speeddating og korttidsterapi. De som bryter
sammen i tredemølla får tilbud om kurs i mindfulnes, coaching og
positiv tenkning.
Vår
kultur er også mer fokusert på det enkelte individ enn på
fellesskap. Svært mange er så intenst opptatt av helsekost og
kroppsfiksering at de blir syke av det.
De
leser biografier om vellykkede, rike mennesker og går oftere til
legen for å forsikre seg om at de er friske enn de tar bilen til EU
kontroll.
Det
sier seg sjøl at et forbrukersamfunn som vårt må innbille folk at
det er ting som skaper lykke. Vi må kjøpe, bruk og kaste i et
stadig høyere tempo for å føre et såkalt normalt liv. Sånn blir
det liten tid og smått med krefter igjen til et politisk
engasjement, hverken i forhold til ressurser eller klima.
Det
har vel aldri før vært et så stort gap mellom kampen for sin egen
framtid og nivået på det politiske engasjement til dagens
ungdomsgenerasjon?
Men
ære være de få som engasjerer seg!

Et
lite lykkeråd til slutt:
Ta
ikke for gitt at du skal leve evig. Fortreng ikke tanken på din
egen død, den bør heller fylle deg med en intens glede over å få
enda en dag på den vakreste planeten i universet. Da vil det også
kjennes ganske så naturlig å ta et ydmykt ansvar for jorda di i
solidarisk samhandling med andre. Det er lykke det…:)