Han ligger apatisk på sofaen og stirrer på noe som ikke finnes.

Å prate til han er som å prate til seg selv, eller et bilde av den tidligere pratesalige. En klem tør jeg ikke be om, det kan se ut som avstanden ikke kan bli stor nok – for han. Innenfor tausheten og huden full av røde og gule opphøyinger ser jeg myk og plettfri barnehud. Jeg er den eneste som ser det.

Han vil ikke huske, han har forlatt den

(mer...)