Jeg har, med tillatelse fra forfatter og tidligere blogger “Belinda”, bak “Boabloggen” (som forøvrig ikke lengre skrives i, men som ligger der ute til de som ønsker å lese) til å dele et avsnitt hun har skrevet i boken og bloggen sin. Jeg som sliter psykisk selv, og har en del lesere/følgere som også sliter psykisk, synes dette avsnittet i boka/bloggen, var veldig godt, og ønsker derfor å dele dette med flere, som kanskje kan ha litt nytte av

(mer...)

Det første jeg gjorde etter at jeg stod opp og hadde gått på do, hver eneste morgen. Det siste jeg gjorde hver kveld, før jeg la meg. Jeg hoppet på vekten. Jeg måtte sjekke om det jeg hadde gjennomført av handlinger dagen før hadde gitt noen resultater i vektnedgang. Hadde jeg kastet opp nok? Hadde jeg spist og beholdt lite nok? Hadde jeg trent nok? Hadde avføringspillene tømt meg nok? Til tross for at jeg visste at vekten kunne gi

(mer...)

Jeg rydder i huset. Går igjennom papirer, sorterer i skuffer, bretter klær, kaster det jeg ikke trenger. Tørker støv, svinser som i en Disneyfilm, Askepott kanskje? Rydder og sorterer. Bort med grå og triste hybelkaniner, fram med tryllestøv, svins, svins.

Det kjennes som om jeg blir lettere, forskjellen på rotete og ryddig er så tydelig at når jeg først starter går det jevnt og trutt og fort. Når jeg opplever at

(mer...)

“Jeg er for feit, jeg kommer til å være den største der. Jeg alene vil være  overvektig eller normalvektig mot alle de syltynne andre. Jeg kommer til å føle meg som en hval sammen med dem. De kommer helt sikkert til å tro at jeg ikke et syk nok til å være det. Jeg kommer til å føle meg stygg, ekkel, feit og ubrukelig sammen med de andre. De kommer til å tro at jeg ikke har noe der å

(mer...)

Jeg har vurdert flere ganger å skrive dette innlegget, men et eller annet har hindret meg. Kanskje jeg er redd for å bli dømt, kanskje jeg er redd for å bli sett ned på…mange fler kanskje ‘er dukker opp… disse tankene har vandret i mitt hode non- stopp.

På den andre siden tror jeg at min historie vil hjelpe andre, vil kanskje få andre til å møte virkeligheten med rakk rygg, gjøre dem mer optimistisk, kanskje dette vil hjelpe andre til

(mer...)

Kriblingen i magen, som om alt på innsiden er i opprør. Følelsen du føler når det er noe du er urolig for, eller gruer deg til. Tankene som surret går som en evighetsmaskin på tomgang. Som en lyd du ikke helt vet hva er, som aldri stopper, og du tror du skal bli gærn. Som en lyd som går deg på nervene, aldri gir deg fred, mens fred er det eneste du ønsker deg. Følelsen og opplevelsen av stillhet, en

(mer...)

(mer...)

(mer...)

Fy fader så glad jeg er for at torsdagen nå ligger bak meg (ikke oppi senga mi altså), gårsdagen var et rent helvete, mildt sagt. Fra ende til annen. Det bare klabbet på seg, som snø under dårlige smurt ski. Den ene tingen etter den andre. Det var nesten til å grine over. Jeg trodde det ble med timen hos behandleren, men neida, så kom den timen som ble avlyst, så fikk jeg en mail med en beskjed, og senere

(mer...)

En skulle nesten tro at det var en av disse mandagene på Modum, hvor alt stort sett gikk til helvete, sånn følelsesmessig. Hvor sinne og raseri stod i sentrum, hvor jeg blåste ut av meg stygge gloser og tårene trillet. Hvor trassen kom fram, og jeg marsjerte trampende avgårde fra det fordømte veierommet, rommet bak speilet, rommet med den forbannede vekten. Mandagene som gikk rett vest, hvor jeg gikk lengre turer enn jeg hadde “lov” til. Turer jeg måtte ut

(mer...)

Å bli frisk fra en fysisk sykdom er veldig målbart, man vet når man er frisk, symptomene er helt borte, man føler seg frisk og rask, kroppen fungerer igjen. Hosten forsvinner, halsbetennelsen forsvinner, stemmen kommer tilbake, kvalmen er gått bort osv. Sykdommen varer i en viss periode, den varer kanskje ikke så lenge, men man merker når den er borte. Ved psykisk sykdom er det ikke like lett å kunne kalle seg frisk. For hva vil det egentlig si å

(mer...)

(mer...)

(mer...)

Jeg er friskere, ikke frisk. Det har skjedd endringer, men mye er fortsatt igjen. Gamle mnster er knust til støv, nye har tatt plass. Gamle tankebaner er visket ut, man kan såvidt skimte at det engang ble satt spor der. Som gjengrodde stier, og gamle ruiner. Ser man godt etter, kan man finne små fragmenter, små, nesten forsvunnende rester. Nye tankebaner er blitt lagt, og asfaltert. Ny svart asfalt, man kan kjenne litt av lukten som ennå er der. Friske,

(mer...)

I går fikk jeg epikrisen min fra Modum. Alltid spennende lesing. Hvordan har de tolket det jeg har pratet om? Hvordan har de tolket meg som person? Hvilke resultater har jeg scoret på i de ulike spørreskjemaene jeg har svart på? Hvordan har endringene vært? Jeg hadde min aller siste time med terapeuten min 5 dager før jeg ble skrevet ut fra Modum. Der gikk vi gjennom resultater fra et skjema jeg måtte fylle ut før innkomst, en gang sånn

(mer...)

Det er noe jeg av og til lurer litt på. Da jeg kom på vurderingsopphold på Modum, og fikk se kostlisten vi kom til å få, så stod det “Et typisk norsk kosthold” Jaha tenkte jeg, hva betyr nå egentlig det? Fra gammelt av så betyr det et kosthold med kjøtt, grønsaker, fisk og poteter, sånn grovt sagt. Kjøttkaker, ertestuing, poteter og saus. Fiskekaker, poteter og smeltet smør. Kokt torsk, poteter og hva den nå enn er som tilbehør. Det

(mer...)

(mer...)

Den der kroppen? Snedig organisme, gitt! Jeg fikk ikke til noen formsjekk denne uka, så da blir det jo litt ekstra synsing over ukens målinger på egen hånd. I går våknet jeg med vondt i halsen i halv 5-tiden, og da var det visst bare å glemme og få sove igjen. Så da sto jeg like gjerne opp og veide, målte, hevet øyenbrynene, sukket og dro på jobb. Og resultatet?

(mer...)

(mer...)

(mer...)

Jeg føler meg ganske ok nå, og da kommer de positive tankene og følelsene bedre fram. Da er det enklere å holde fast, og gjøre som best jeg kan. Jeg hadde noen tøffe og tunge dager rett etter jeg kom hjem fra Modum. Alt føltes plutselig så veldig vanskelig og uoverkommerlig. Alt lå i bare mine armer, ingen krykker å støtte meg til. Ingen jeg kunne gå og prate med, sette meg ned sammen med, dele tanker med. Ingen å

(mer...)

(mer...)

(mer...)

Først av alt må jeg få takke dere så masse for alle fine tilbakemeldingene jeg fikk på forrige innlegg. Det var vanskelig for meg å legge ut bildet, spesielt “etterbildet”. Jeg skjuler veldig ofte kroppen min, til og med for meg selv, fordi jeg har så vanskelig for å akseptere den, derfor er det ekstra vanskelig å skulle “blottlegge” kroppen for alle dere, her på bloggen. Jeg setter veldig stor pris på alle de fine ordene dere la igjen, og

(mer...)

(mer...)

“Hva skal du gjøre når du kommer hjem? Du skal gjøre det riktige, ikke sant? Gjør det riktige. Du vet hva det riktige er.” Ord sagt ifra den kloke mannen på Modum. Han som har sagt så mange kloke, fine ord til meg. Med det riktige, så mener han å følge kostlista, beholde maten, ikke kaste opp. Gjøre det jeg har gjort på Modum, bruke det jeg har lært. Spesielt mener han at jeg ikke skal kaste opp. Det har

(mer...)

(mer...)

(mer...)

(mer...)

(mer...)

Det føles bare tomt og trist å være hjemme. Dagene har igjen fått en annen vri. Jeg sov lengre enn jeg har gjort de siste månedene, men likevel stod jeg opp tidligere enn jeg vanligvis gjorde før jeg var innlagt på Modum. Været her er som det vanligvis er på vinteren, sludd og regn omhverandre. Sørpete, glatt, vått, trist. I tillegg blåser det selvsagt ganske så bra. Å bevege seg utenfor dør er en risiko, høyrisiko. Kroppen som går i

(mer...)

Avskjeder med behandlere, avskjeder fra de andre jentene, avskjed med plassen. Oppsummeringstimer, siste timer, siste kvelder, netter, måltider. Avskjed med alt som har vært i 3 mnd. Jeg har allerede tatt avskjed med de jentene i den andre gruppa, og 2 fra min egen gruppe. De er nå borte fra gruppa. I morgen reiser vi hjem alle sammen, hver for oss. Vi sier heldigvis ikke ha det bra for alltid, for vi ses jo igjen i april, heldigvis. Men det

(mer...)

(mer...)

En uke av det nye året har allerede passert. Som alltid – det har gått sinnssykt fort! De siste to årene har jeg stått på jobb som et spørsmålstegn i starten av februar, og tenkt “Hva skjedde nå? Var det alt?”. I treningssenterbransjen er januar den O’ store måneden, og jeg har liksom bare venta på at et eller annet stort skal skje. Det skjer ikke noe stort, det er bare litt flere folk på trening. Jeg har lært!

Men at

(mer...)

(mer...)

Det er ikke noe hemmelighet at jeg sliter veldig for tiden, at spiseforstyrrelsen er veldig sterk, at jeg har vanskelig for å akseptere både vekt og kropp. Jeg ser for meg at jeg vil få store problemer med å forholde meg til kostlista når jeg kommer hjem, til å spise alt jeg skal, til å begrense inntaket, unngå oppkast. Det er enklere for meg å unngå oppkast enn det var, jeg klarer å få i meg mat og beholde det,

(mer...)

(mer...)

Det er mye følelser for tiden, mange tunge, vonde og triste følelser som har blitt forsterket. I dag har jeg så langt hatt en veldig tung dag igjen. Jeg har blitt påvirket, eller påminnet tanker og følelser, jeg har prøvd å blitt hørt, uten at jeg tror at den jeg snakker med egentlig hører det jeg sier. (Nå snakker jeg ikke her om noen av de andre i gruppa mi, bare så det er sagt) men en aldri så liten

(mer...)

Jeg kan ikke få si nok hvor tøffe mandagene her er for meg. Når jeg hver mandag går på trynet, og fornuften forsvinner som dugg for solen. Jeg har hatt en god mandag i løpet av oppholdet her, og det var en vanvittig god følelse å kunne gå ut av rommet hvor vi veies, og kunne smile, senke skuldrene en hel uke. Nå har jeg kun en uke igjen av oppholdet for denne gang, og det skremmer meg veldig at

(mer...)

Bråket i forrige uke rundt innlegget mitt om Utøya overlevende som ville at folk skulle ta hensyn ble en heller ukoselig affære, lenge siden jeg har opplevd noe slik, og den fikk meg til å tenke. Er det slik at man burde la være å skrive om visse meninger man har?

Da jeg skrev innlegget om Utøya overlevende og at de ønsket at folk ikke skulle

(mer...)