Blopp Nordisk Blogg oversikt
Bli medlem og meld inn din Blogg
Jeg er litt nede om dagen, en slags shut down følelsesmessig, og jeg vet ikke helt hva det skyldes. Kanskje er det en telefonsamtale med NAV etter fulgt av et bortkastet besøk hos øre-nese-halslegen med Magnus som ble kastet over meg og dro ut av meg motivasjonen jeg har jobbet så hardt med å bygge opp den siste tiden. Eller kanskje det skyldes det anstrengte forholdet jeg har til godjenta mi om dagen. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg
Jeg er naturlig nok opptatt av hvordan trening og kosthold kan hjelpe oss for å ha så god helse som mulig. Vi vet at disse to faktorene har mye å si både for forebygging og behandling av forskjellige sykdommer, og … Fortsett å lese
"I en norsk studie svarer 46 prosent at de tar opp ting på internett som de ikke tar opp med sin lege eller terapeut. En av tre synes det er lettere å snakke om helseplager på internett enn med familie og venner. En grunn til dette kan være at den sykdomsrammete benytter seg av det som Davidsen-Nielsen kaller for "kjærlighetens skjold". Pasienten bruker "kjærlighetens skjold" for å beskytte seg selv og andre i familien, og deler ikke sine bekymringer og
Rommet er mørkt, eller kanskje er det bare blikket mitt som sløves enda mer? Klokken viser tall jeg ikke forstår og jeg vurderer en alternativ klokke som gir meg beskjeder framfor tall.
“Spis ett knekkebrød og en kiwi” skulle klokken si når jeg kom ned i stua om “morgenen”. Litt senere: “Drikk et glass smoothie” og deretter: “Legg deg i sofaen og les til ny beskjed kommer”
Det er akkurat slik det skulle være, for tallene har mistet sin mening, gir ingen
2011 har blitt til 2012. Det er egentlig ingen stor greie, årene er jo bare dager som følger etter hverandre. Dager som av samfunnspraktiske grunner har fått navn, og som når man setter de sammen i et visst antall, danner perioder som også har fått navn. Uker, måneder, kvartaler, år. Men egentlig er det jo bare en uendelig mengde tid som stadig kommer i en ustanselig bølge, og som vi må surfe på så godt vi bare kan.
Det er nettopp det jeg
Jeg ønsker meg et bedre nytt år.
Jeg ønsker meg ikke penger, tur til Bahamas eller en lekker bil. Jeg ønsker meg ikke ny garderobe til 50 000,- eller hus til noen millioner. Jeg ønsker meg bare en hverdag som er helt vanlig. Jeg ønsker meg bare helt normalt samvær med de viktigste personene i mitt liv, med venner iblant og nye bekjentskap.
Jeg ønsker meg bare det folk tar som en selvfølge hver dag.
Siste dagen i 2011 er dagen for tilbakeblikk
Jeg har flere ganger den siste tiden forklart venner og familie hvordan jeg har lært å balansere hverdagen min for at formen min skal holde seg på et greit nivå. Dette er noe jeg prøver å være flink til hver dag, men noen ganger er det litt vanskelig å vite når man skal gi seg. Her om dagen fikk jeg virkelig kjenne på dette.
Dagen startet som vanlig med levering av barna i barnehagen, og deretter en fin treningsøkt på
Dagen startet som vanlig med levering av barna i barnehagen, og deretter en fin treningsøkt på
Nå begynner vi så smått å komme oss etter en snørrete forkjølelse, og satser på å være friske til julaften! Fire lys har brent ned, og vi har en liste å pløye igjennom før julefreden kan senke seg. Men vi begynner heldigvis å komme i boks, og gavehaugen som Ronja lenge har siklet på er klar for å bli pakket
En litt morgentrøtt Hanne titter innom. De siste dagene har det (som nevnt) vært litt mye på tapetet, så i går fikk jeg meg en smell, men det velger jeg å ikke bry meg om. Jeg har masse hyggelig i vente i dag, og håper at det hjelper med litt trening på morgenkvisten (eller kanskje -grenen, siden det ikke er før klokken ti).
Dagen startet litt tidligere enn ventet, fordi barna mine bestemte seg for å stå opp
Dagen startet litt tidligere enn ventet, fordi barna mine bestemte seg for å stå opp
Jeg sniker innpå et lite innlegg her for å fortelle at jeg har bestilt sjokolader fra therawchocolateshop ♥
og oioioi, så gode ... :)
Mm, min
Mora mi har vært sjuk i det siste. Slikt skjer jo, plutselig en dag bli vi overrumplet av noe vi ikke vet eksisterer eller i hvert fall aldri har tenkt på at skulle angå oss selv. Hun endte opp med noen uker på sykehus, og var deretter hjemme et par uker mens hun ventet på rehabilitering. Verden er nemlig så viselig innrettet at det faktisk er fullt mulig
Ting har ikke gått helt som planlagt denne helga, Ronjamor har blitt ordentlig syk. Stakkars smurfen har både slitt med feber og oppkast, og har stort sett tilbragt dagene i vogna. Slik som på dette bildet der hun ser på mamma og storebror lage pepperkaker. Hun var desverre altfor slapp til å delta selv.
Denne høsten har inneholdt alt. Nervøse debutantnerver, sitrende glede, adrenalinkick, redsel og den dypeste fortvilelse. I løpet av noen få høstuker har jeg vært gjennom den største opp- og nedturen jeg noengang har opplevd.
Unner ingen å være gjennom den samme nedturen.
Den 11. oktober debuterte jeg som forfatter. Jeg var høy på glede og lykke. Min drøm hadde gått i oppfyllelse.
For to år siden ble mor sengeliggende, hun sørget da for at hennes datter som da var 8 år fikk nødvendig praktisk hjelp. Barnevernet kom seinere inn i bildet og litt etter litt klarte de å overta omsorgen for jenten, få henne plassert i fosterhjem og spille mor gradvis ut på sidelinjen siden.
Nå to år seinere er mor klar til igjen å innta morsrollen og datteren vil gjerne hjem, men nå sier barneverntjenesten at En lang dag full av aktiviteter lager skjelvinger i kroppen, som radiobølger skvulper rystelsene hit og dit, fester seg som knistrende eletristitet en centimeter under hudens overflate.
Alt som skjedde forsvinner i glemselens rom, lukker seg inne, låser døren, gjør innholdet utilgjengelig.
Jakten etter en penn, etter batterier til tastaturet, gjør meg gal, virvler opp mer uro, et uhåndterbart kaos som ødelegger rehabiliteringen. Alt som kan flytte på seg forstyrrer og utsetter, forlenger tiden som trengs for å falle tilbake til normalt
Nå sitter jeg og venter på sykehuset, forhåpentligvis for siste gang på lenge. Jeg har vært inne til min siste undersøkelse i utredningen, denne gang hos nevrolog. Dette var samme nevrologen som undersøkte meg under anfallet mitt, en veldig hyggelig og sympatisk lege. Han hørte etter på det jeg hadde å si og respekterte mine synspunkter.Undersøkelsen gikk veldig fint. Jeg fikk leke meg med
Jeg forstår hvordan enkelte av dere etter å ha lest disse ni innleggene mine sikkert tenker med dere selv; "Hun kan umulig ha ME.", "Har hun allerede glemt hvordan det var å være så dårlig?", "Great! Enda en som oppfordrer meg til å trene for å bli frisk"... Disse tankene har jeg full forståelse for at kan dukke opp på grunn av alt jeg nå har skrevet om mine erfaringer med dette.
Jeg vil bare igjen poengtere at dette er
Jeg vil bare igjen poengtere at dette er
Jeg har altså gitt dere mine tanker rundt hva som gjør meg dårlig, hva jeg blir bedre av, og tenkte at jeg skulle oppsummere noen idéer og tips her for dere som kanskje ikke er i stand til å lese alle de utfyllende innleggene jeg har skrevet. Disse punktene kan hvem som helst benytte seg av - friske eller syke, men de er såklart mest tiltenkt de sistnevnte. Under finner dere også noen råd til hvordan dere som vil hjelpe
Bloggen for individualister som virkelig har noe bra på hjertet!
Kjemisk fri for “svadabloggere”, “rosabloggere” og annet rølp og træl. Så du som ikke er et “flokkdyr”, men har egne meninger og oppfatninger uavhengig av hva andre måtte mene og tro: Du er hjertelig velkommen hos oss! Dessuten ligger vi på wordpress, en plattform “alle” kjenner og er fortrolig med, og: Vår utgave er forbedret og forenklet!
“Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten”? Noen stor blogg er vi ikke, men
Bloggen for individualister som virkelig har noe bra på hjertet!
Kjemisk fri for “svadabloggere”, “rosabloggere” og annet rølp og træl. Så du som ikke er et “flokkdyr”, men har egne meninger og oppfatninger uavhengig av hva andre måtte mene og tro: Du er hjertelig velkommen hos oss! Dessuten ligger vi på wordpress, en plattform “alle” kjenner og er fortrolig med, og: Vår utgave er forbedret og forenklet!
“Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten”? Noen stor blogg er vi ikke, men
Konsentrasjon har også vært noe jeg har slitt mye med det siste året. Det har vært et symptom, men nå har jeg også begynt å tenke på det på en annen måte - kanskje med et litt mer produktivt syn.
Så lenge jeg er fokusert på én oppgave kan jeg stort sett klare å gjennomføre dette uten store problemer, men hvis det er distraksjoner rundt sliter jeg ikke bare med å henge med, jeg blir dårlig. Da
Så lenge jeg er fokusert på én oppgave kan jeg stort sett klare å gjennomføre dette uten store problemer, men hvis det er distraksjoner rundt sliter jeg ikke bare med å henge med, jeg blir dårlig. Da
Dette er kanskje det viktigste jeg har lært meg de siste månedene. BALANSE mellom aktivitetene mine.
Min dag ser stort sett omtrent slik ut: Stå opp, kle på barn og meg selv (klær tatt fram kvelden i forveien), ta fram ferdiglagde matpakker fra kjøleskapet og få på barna yttertøy. Levere barna i barnehagen og dra hjem og hvile. Jeg spiser frokost foran tv-en, slik at jeg klarer å slappe ordentlig av (for at jeg ikke
Min dag ser stort sett omtrent slik ut: Stå opp, kle på barn og meg selv (klær tatt fram kvelden i forveien), ta fram ferdiglagde matpakker fra kjøleskapet og få på barna yttertøy. Levere barna i barnehagen og dra hjem og hvile. Jeg spiser frokost foran tv-en, slik at jeg klarer å slappe ordentlig av (for at jeg ikke
En annen ting jeg har funnet ut som er HELT avgjørende for meg er stabilt BLODSUKKER. Jeg har aldri vært flink til å spise riktig - hverken riktig mat eller til riktig tid, selv om jeg alltid har hatt et relativt variert kosthold. Det kunne lett gå ti timer mellom måltidene, jeg kunne stappe i meg en sjokolade i stedet for mat, jeg spiste tonnevis av enten godterier eller snacks på kveldene...
Det jeg ikke tåler er STRESS. Å ha høy puls, å hoppe opp og ned, å løpe og å danse... Jeg kan klare ALT! Så lenge jeg ikke stresser med det. Har jeg dårlig tid til treningstimen, har jeg hatt en tøff morgen med barna, har jeg ikke lyst til å være på treningen - DA blir jeg dårlig. Og da får jeg kjenne det ordentlig - enten der og da, eller etterpå. Men så lenge
I dag er det ett år siden jeg skrev mitt første innlegg om ME, jeg har bloggbursdag!
Det har skjedd utrolig mye dette året, noe som gjør at det kjennes som om året er mer enn et.
Fra en puslete, men likevel modig start i full anonymitet til full åpenhet gikk det drøye fire måneder. Modningsprosessen gikk raskt, vil jeg si. Jeg har holdt fokus på egne opplevelser fordi jeg selv har hatt behov for å
Jeg vil gjerne forklare hvorfor jeg kunne valgt å bli såret av denne utrolig generøse gaven som jeg fikk - treningsabonnement i en måned gratis.
Noen med min sykdom er for syke til å kunne lage sin egen mat, eller i det hele tatt stå opp av sengen. Som ME-spesialisten sa til meg for noen få måneder siden - akkurat nå er du for syk for rehabilitering. Jeg fulgte rådet hans om å vente,
Noen med min sykdom er for syke til å kunne lage sin egen mat, eller i det hele tatt stå opp av sengen. Som ME-spesialisten sa til meg for noen få måneder siden - akkurat nå er du for syk for rehabilitering. Jeg fulgte rådet hans om å vente,
Følelsesmessig var jeg veldig usikker på hvordan jeg skulle takle å få en gave med så mange baktanker. Jeg har lenge ment at trening ikke er den rette medisin for alle med ME, og det tror jeg nok fortsatt at jeg står for, men det kan jeg komme tilbake til senere. Jeg kunne her velge om jeg ville bli såret eller om jeg ville ta det imot med takknemlighet, og jeg valgte det siste. Tanken
Mellom senga og maten lurer jeg inn noen ord om verdighet. Jeg skriver og løfter meg opp, henger meg på en knagg av stolthet over å få til noe som strekker seg ut mot en person langt der ute jeg ikke kjenner.
I blant stopper jeg opp, tenker på hvorfor jeg gjør dette, hva vil jeg egentlig?
Synlig, kanskje for mye, hvisker en forræderisk stemme, mens jeg knuger meg mot den som vet hvorfor. Den gjemmer seg noen ganger, lar meg ikke
Når jeg hadde anfallet mitt for et par måneder siden trodde jeg at alt var på vei til å bli drastisk forandret, og der hadde jeg rett. Det jeg ikke forutså var at endringen var på vei til å skje i en annen retning enn jeg hadde trodd. På en måte føles det som at kroppen min oppnådde et høydepunkt hvor alt sammen kollapset, slik at den kunne få starte helt på nytt fra bunn. Det kan nok høres
Jeg har nevnt det før, og jeg er ikke redd for å nevne det igjen. Jeg har blitt bedre. Hva det skyldes vet jeg ikke, men jeg tenkte jeg kunne dele noen erfaringer jeg har gjort meg. Jeg tror kanskje jeg har funnet MIN løsning. Med dette mener jeg at dette er ting som har fungert for MEG. Og mitt håp er at jeg ved å dele dette med dere kanskje kan hjelpe noen til å bli
Når nesene er fulle og halsene skrangler da vet jeg at veien er kort fra den ene til den andre.
Luften er mettet med nys og med host og døren står stadig oppe, slik at sykdomsluften tynnes ut og reduserer sykdomstrusselen.
På hyllene står spriten og hendene dynkes jevnlig, for alt som kan gjøres for å redusere smittefaren gjøres så ofte som mulig.
Tre av fire ble syke, håpet er at den fjerde forblir observerende og ikke rammes selv.
Håp er alt.
********
Les også
Den store broren sukker og grynter i søvne, vrir seg og svetter, han er ikke god.
Det varer ikke lenge før hostene kommer og spretter ut, for å bli avløst av hark og halvveis brekninger. Tidvis høres stemmen nesten som breking og farten er ikke rask.
Et besøk hos doktoren avslører at dette ikke er noe som forsvinner av seg selv, nei, utefra-kraft må til. Så en liten, hvit eske bringes til hjemmet og i den er mystiske små ting pakket inn.
Den
Jeg ble så glad da jeg fant denne setningen på bloggen SerendipityCat, og det kan godt hende at du ikke kan forstå hvorfor, så la meg først forsøke å forklare.
Hver gang jeg gjør noe tenker jeg over hva andre kan finne på å legge i det. Klarer jeg å trene, så mener vel andre at jeg burde klare å jobbe. Klarer jeg å le, må jeg vel være frisk. Har jeg gjort en haug med husarbeid er jeg
Hver gang jeg gjør noe tenker jeg over hva andre kan finne på å legge i det. Klarer jeg å trene, så mener vel andre at jeg burde klare å jobbe. Klarer jeg å le, må jeg vel være frisk. Har jeg gjort en haug med husarbeid er jeg
For første gang i dag synker jeg nå tilbake i sofaen, og det tok ikke mer enn ti minutter før jeg kjente at straffen kom smygende. Noen ganger (les: alltid) skulle jeg ønske at jeg kunne gjort hva jeg ville uten å trenge å bli slik som dette. "Alle blir slitne innimellom" er noen ord jeg har hørt litt for mange ganger det siste året, og de som er i samme situasjon som meg kjenner
Det er helt forferdelig å lese at ME-syke kan bli tvangsinnlagt i psykiatrien. Det hadde vært kjekt å få vite hvilken diagnose på alvorlig sinnslidelse pasienten da får, siden alvorlig sinnslidelse jo er hovedkriteriet for å kunne fatte vedtak om tvungent psykisk helsevern.
Når ting forstås som en psykisk lidelse, kan tydeligvis kroppen bli "borte". Slik opplever også jeg det, som faktisk har en utmattelsestilstand forårsaket av et psykisk traume. Når jeg er hos legen, får jeg
Når ting forstås som en psykisk lidelse, kan tydeligvis kroppen bli "borte". Slik opplever også jeg det, som faktisk har en utmattelsestilstand forårsaket av et psykisk traume. Når jeg er hos legen, får jeg
Svenske Smålandsposten skriver i dag om sykdomsblogger. Idéhistoriker Karin Johannisson sier om disse bloggene at
- sjukdomsbloggarnas popularitet bland annat beror på att det i dag finns ett väldigt sug efter det självupplevda; och gärna lite på randen av det vanliga och utanför det lyckade.
- någonstans tror jag att många tycker om att bli berörda. I dag ska man vara så kontrollerad, cool och rationell, framgångsrik och forma sig själv mot en massa ideal, och då blir
- sjukdomsbloggarnas popularitet bland annat beror på att det i dag finns ett väldigt sug efter det självupplevda; och gärna lite på randen av det vanliga och utanför det lyckade.
- någonstans tror jag att många tycker om att bli berörda. I dag ska man vara så kontrollerad, cool och rationell, framgångsrik och forma sig själv mot en massa ideal, och då blir
Da er min tur til å utlevere meg selv fordi blog awarden krever det, men tøff som jeg er tar jeg den med knekk i armen.
Jeg har tenkt en del på hva jeg skal og kan skrive, det er en av flere grunner til at det har tatt tid før dette innlegget har blitt skrevet.
Ting du kanskje ikke visste om meg kommer her
1) Jeg trenger å skrive hver dag. Det er ikke bare morsomt, fint og noe som gir kontakt med
Tilbake til topp
Loading ...