Det er ikke alltid like lett å bryte vaner man har hatt over lengre tid, som mer eller mindre sitter så fastspikret i kroppen at de går på automatikk i hverdagen. Vaner man ofte kanskje ikke helt tenker over en gang, man gjør dem fordi man er så vandt med dem. Jeg vet hva jeg prater om, for jeg har hatt noen av mine vaner i mange år. Om man da kan kalle alt som en spiseforstyrrelse inneholder for vaner.

(mer...)

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått

(mer...)

Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, hvordan programmet skulle bli for uken. Jeg visste jo om måltidene så klart, sier seg kanskje selv når jeg er innlagt for spiseforstyrrelser, hadde ikke noen tro på at jeg kunne snakke meg vekk fra det heller. Jeg regnet med at vi kanskje skulle bli med på timen med fysisk aktivitet, at det ble en time eller to med behandler, men ellers ante jeg ikke en pøkk. Jeg fikk nesten litt bakoversveis

(mer...)

Tenkte bare jeg skulle gi en liten lyd fra meg, og si at jeg lever (dooh). Da er jeg tilbake på kokkoheimen, og det er i grunnen veldig kjekt altså. Benket hos hun ene i gruppen min fra lørdag til søndag, før vi var fire stykker som kjørte sammen. Kom ikke fram før over midnatt i går, så det var i grunnen bare å skravle litt sammen, før vi tok natten. Vi fikk ikke ligge på selve avdelingen gitt, men

(mer...)

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på

(mer...)

På tide med en liten update da kanskje. Kjenner at iveren for å blogge ikke er heeelt til stede for tiden, er liksom litt tom i skolten, og ikke skjer det noe nevneverdig å skrive heller. Hverdagen har liksom ikke helt kommet i gang for fullt, men det blir vel til uken tenker jeg. Håper da på å få til et møte som jeg har prøvd på en stund nå, og jeg har behandling igjen, treningen skal økes (var på

(mer...)

Vil begynne med å informere om at det ikke er noe ille på gang, bare fordi jeg ikke orket skrive det typiske innlegget på fredag. Ser at folk har lagt igjen hjerter og klemmer, noe som er hyggelig, men det er ikke sånn at jeg ligger i grøfta og ikke kommer meg opp altså. Er bare litt sliten. Jeg stresser litt rundt for tiden, førjulsforberedelser f.eks, løpe hit og løpe dit, fikse ditt og fikse datt. Opp og ned til

(mer...)

Nå må vi nesten prate litt om trening dere. Jeg skrev riktignok et innlegg om trening for noen dager siden, eller, det var faktisk om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser da, men nå skal jeg snakke pittelitt om trening, som i trening. Helt siden jeg var lita har jeg trent med ett eller annet, jeg er en sånn person som må holde meg aktiv på den fronten, det har alltid vært en del av meg, det ligger liksom naturlig i livet

(mer...)

Som far til en tenåringssønn og som ansatt i Røyken og Hurums avis har jeg den store gleden av å treffe mange unge mennesker. Og det har en gubbe som meg mer enn godt av.

Den norske minnesteinen i Birkeanu. Ungdommene i vårt følge la på en blomst hver under en minneverdig seremoni

I løpet av de årene jeg har jobbet her og tatt imot praksiselever og frilansere

(mer...)

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

“Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står

(mer...)

5. oktober er en rar og spesiell dato for meg, og det er litt rart at det faktisk har gått 1 år allerede. For 1 år tilbake i tid, på denne dag, så hadde jeg min første dag på Modum. Hvor pokker har tiden blitt av? Vel, det har jo selvsagt skjedd en del siden den dagen. Det er jo heller ikke så lenge siden jeg var på Modum sist, så det føles jo ikke så lenge ut likevel.

(mer...)

Jeg husker en time vi i gruppen hadde da jeg var innlagt på Modum. Vi skulle sette opp målsettinger, som vanlig. Jeg syntes det var litt vanskelig og sette opp mål, rett og slett fordi ikke ante hva jeg skulle utfordre meg på. Nå er det ikke sånn at jeg er redd for å spise visse typer mater, sett bortifra den spiseforstyrra meningen om at det som ikke er uber sunt, ikke er verdt å spise. Alle har vel ting

(mer...)

Av og til så får jeg veldig glupe kommentarer her i bloggen, noen som føler de har noe “lurt” og komme med, eller mene noe om. Og selvsagt er alle disse (ikke mange gjennom de tre årene jeg har blogget da) anonyme. Who dare to face it liksom. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine (av oppgitthet) over disse glupisene når de kommer, for dessverre, så viser de bare at det fortsatt finnes folk der ute som ikke

(mer...)

Jeg hadde time med psykologen in i går, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke egentlig. Eller, det blir kanskje feil og si, for jeg tenker kanskje litt for mye, eller tankene blir satt i et høyere gir når jeg er der, og det gires ikke ned før langt ut på dagen, neste dag, eller noen dager i etterkant. Vi prater, hun spør, jeg svarer etter beste evne. Traumet, med noen spiseforstyrra innspill. Alt henger jo sammen. Det er

(mer...)

Syk og svak, og noe støl bak, der har du meg om dagen. Hodet dundrer, kroppen er slapp som en fisk, og formen er heller laber. Forkjøla? Jeg hater og være syk, det må være noe av det kjedeligste som finnes. Hvertfall når det er fint vær og ganske varmt ute i tillegg. Og her sitter jeg og snørrer liksom. Fint, bare helt flott. Jeg har egentlig treningsdag i dag, men er redd for at formen kanskje skal bli enda

(mer...)

Ikke det at jeg ikke henger med, at jeg ikke får med meg hvilken dag, dato og måned det er, men likevel slo det meg i dag, at vi nå snart er inn i september, og at det snart er gått hele 11 måneder siden jeg ble innlagt på Modum. Jeg kan nesten ikke tro at det er så lenge siden. Det har nok med og gjøre at jeg hadde min siste uke, før utskrivelsen av hovedoppholdet, i januar, og

(mer...)

Det spørsmålet er kanskje noe som flere av oss som har vært innlagt på Modum bad, godt kjent med. For hvem er egentlig denne man som man prater om? Da vi skulle fortelle noe, eller forklarte hvorfor ditt eller datt vanskelig, hvorfor det ble slik eller sånn, så var det veldig, og da mener jeg veldig, lett å svare med “Man gjør jo gjerne slik eller sånn fordi man har hatt det sånn i så mange år. Man vil gjerne

(mer...)

For noen dager siden fikk jeg en kommentar fra noen som lurte på dette, og om jeg kunne skrive noe om det. Vel, jeg har alltid hatt lett for å legge på meg. Kanskje ikke så rart sånn som spisemønsteret mitt har vært de siste 17 årene. Alt fra mye mat, noe mat, lite mat. I en salig miks, omhverandre. Kroppen aner ikke hva den skal forvente om det som kommer ned. Skal det beholdes, skal det opp igjen? Den

(mer...)

Jeg leser, eller hører, flere ganger om de som er så sliten av sykdom at de slipper opp på kontrollen, og lar behandling og behandlere hjelpe dem. At de senker skuldrene, og lar seg hjelpe. Slipper opp. Ikke holde igjen, bli utkjørt av behandling, at det blir så mye og intenst at kroppen tar igjen søvn, og lar kroppen fortjene den maten som inntas, uten at den kommer opp, eller ikke blir oppspist. At tårene får strømme fritt, at ordene

(mer...)

Jeg vet ikke helt hvor det gikk galt, eller hvor det begynte å gå galt, når. Det gikk forsåvidt ganske greit da jeg kom hjem fra Modum i januar. Forsåvidt greit, fordi jeg spiste 5-6 måltider om dagen. Ikke helt optimalt, men noe som funket. Det tok heller ikke mange dagene før jeg gikk på en smell. Det var langt uti januar før jeg klarte 100 oppkastfrie dager. Ikke etterhverandre, men totalt siden 5. oktober. Med kroppsmisnøyen kraftig intakt, så

(mer...)

Da jeg skulle inn til vurderingsopphold på Modum i fjor sommer, like før innkomst til hovedoppholdet, midt i hovedoppholdet, og ved boosteroppholdet, så måtte vi fylle ut et par skjemaer. Det samme skjemaet hver gang, for å se de ulike endringene på ulike områder. Livssituasjon, humør/depresjon, syn på en selv, kroppsopplevelse, mat/ oppkast, ønske om vektnedgang osv osv. Det var store endringer på flere områder for min del, men jeg fikk toppscore hver gang, når det kom til syn på

(mer...)

Vet du hvor slitsomt det er når ambivalensen river deg i fillebiter, og lar deg ligge der og prøve å få puslespillet til å gå opp på en eller annen måte? Når du ikke klarer å velge den ene siden framfor den andre? Når du ikke klarer å få bitene i puslespillet til å gå opp, uansett hvilken brikke du prøver? Kan du forestille deg frustrasjonen når alt du prøver ikke går? Når noe blir feil uansett? Vel, sånn har

(mer...)

Jeg fikk et spørsmål fra psykolog Eva i det forrige innlegget mitt “Jeg vet ikke“. Jeg skriver her om motivasjon som har blitt kraftig redusert, om hvor mye ting faktisk sklir ut for tiden. Eva legger igjen denne kommentaren:

“Det er mange som opplever at det er vanskelig i tiden etter at de har blitt utskrevet fra behandlingsopphold. Det er ganske drastiske livsstilsendringer man går igjennom. Overgangene kunne sikkert ha vært gjort på en bedre måte. Kunne du tenke

(mer...)

Jeg tok sats, og hoppet. Først en gang, med en landing som endte i fall. Nå har jeg tatt sats og hoppet igjen. Hele to ganger. Hvordan landingen blir, gjenstår å se. Det vil si at jeg nå stå og svever i luften. Man kan jo aldri være sikker på hvordan en landing blir, når man hopper. Det gjelder å ha stødig kurs, ha troen på at det skal gå bra, men det vil alltid være ytre faktorer som påvirke

(mer...)

Det kommer mange utfordringer med det å ha en spiseforstyrrelse. Mat, kropp, vekt, uttalelser fra andre, triggere som finnes overalt, tanker og følelser som dukker opp. Det er mye som må eksponeres for å gjøre frykten mindre. Ved mye øvelse, så kan det man frykter bli ufarliggjort, eller hvertfall mindre farlig, ikke fullt så skummelt som det tidligere føltes. Det behøver nødvendigvis ikke si at frykten forsvinner helt, for har man fryktet noe over lang tid, så kan det også

(mer...)

I løpet av helgen har jeg mottatt mailer fra tre jenter, angående innleggelse på Modum Bad. En av dem har mailet meg tidligere, og har nå akkurat vært på vurderingsopphold. En har nylig fått avgårde en søknad, og den siste av dem vurderer å søke. De to førstnevnte lurte i hovedsak på hvor lang tid det vil at før man eventuelt får en innleggelse, den ene i forhold til etter å ha vært på vurderingsopphold, den andre i forhold til

(mer...)