“Forestillingen” sto det. “Fosterstillingen” leste jeg.

Jeg er litt sånn nå.

(Det er vel greit, det? At ikke alle dager er like fargerike?)

(mer...)

Bare vent. Ta tida til hjelp. Snart blir alt annerledes.

Men… uten styrke skjer ingenting. Ingenting skjer av seg selv. Jeg får ikke et mirakel fallende i hendene mine.

Jeg må gjøre det sjøl. Hvis jeg ikke vil, orker, jobber, så skjer det ikke. Da blir det ikke bedre.

En gang i løpet av sommeren avsluttes sannsynligvis behandlinga mi på DPS. Slutt på samtaler hos psykolog en gang i uka, med andre ord. Jeg vil nok ikke stå fullstendig uten behandlingstilbud likevel; kommunen

(mer...)

Hun løsna på hestehalen, dro strikken ut av håret, rista på hodet sånn at håret bølga, bøyde seg framover, lot håret dekke ansiktet. Hun gjemte seg.

Hvor lenge skulle hun bli sittende sånn? Hun visste ikke. Det var bare det at hun trengte ei pause. Stemmene fra stua hørtes godt inn på soverommet der hun satt. De fulgte en felles rytme. Kunne hun tilføre sin egen tone?

Pust med magen. Inn og ut. Slapp av. Hun gjemte seg fortsatt. Lukka øynene.

(mer...)