Blopp Nordisk Blogg oversikt
Bli medlem og meld inn din Blogg
Velkommen til Blopp | Nye bloggere kan melde seg inn her: Legg til blogg. |
|
Månedens bloggfokus: Atelier Kari naturdekorasjoner og .... |
De dagene som fungerer ganske godt fjernes jeg mer og mer fra de dårlige dagene og synes nesten de er uvirkelige, som om de skulle tilhøre noen andre. Sett med tilbakeblikk er det helt utrolig at det er mulig å bli så ubrukelig som jeg faktisk er når jeg er det. Avstanden er stor mellom de to. Disse gode dagene får jeg også innblikk i alt jeg har mistet mens jeg har vært “nede” (forstått som fungert på mitt dårligste
Jeg putter føttene i svære sko og undrer meg over at de glatt smetter inn i dem. Er jeg så stor?
Jakkens glidelås fletter seg sammen, som om den er vant med det – noe den ikke er.
Jeg legger ivei mens jeg retter på luen, som ikke vil ligge slik jeg vil. Jeg gir opp og putter hendene i varme votter strikket av ei jeg liker godt. Verden utvider seg.
Jeg skal på besøk. Jeg skal treffe mennesker.
Den kjente veien er neste
Motivasjonen er på topp og til en forandring samarbeider viljen med evnen. Jeg skriver så det høres ut som regnet utenfor vinduet mitt; tststs. Det er som om fingrene spretter over tastene og treffer alle med små knatt. I en sti bakover legges ordene seg pent til rette og gir mening, akkurat det var tenkt. Det er så deilig befriende å få sagt akkurat det jeg ønsker å si og la linje på linje fylles med mening.
Når jeg er ferdig
Jeg kan innrømme det: Jeg mistet faktisk haken da jeg så Birgit Røkkum Skarstein* si på Skavlan at hun har fått mange svært negative tilbakemeldinger etter hun stilte opp på Idrettsgallaen med robotbein. Jeg sperret opp øynene (og så sikkert ekstra smart ut et øyeblikk), tenkte: Hva?! Hvor smålig er det mulig å bli? Her må det ligge noe bak!
De negative tilbakemeldingene kom, merkelig nok, fra folk i handicap-miljøet, deriblant tidligere generalsekretær i Handikapforbundet,
Dette er en av de dagene der eposten flommer over av inspirerende bloggposter skrevet av andre; en sånn dag der jeg kjenner inspirasjonen nærmest som provoserende.
Dette er en av de mange dagene der jeg forestiller meg at jeg skal få gjort masse og snakke med alle dem jeg ikke har snakket med på lenge.
Dette er en av de mange dagene der jeg tar meg selv i å stirre på skjermen og oppdage at det har jeg gjort ganske lenge. Og
Han pakker sekken, sender beskjeder ut i rommet ingen ser ut til å oppfatte, leter etter termosen og klør seg i hodet, stopper opp en liten stund.
Jeg lukker øynene, foretar en rask reise innover i et velkjent landskap, som bare finnes inni mitt eget hode. Jeg er der stadig vekk.
Noe tungt ramler ned trappa, får hendene mine til å løfte seg relativt raskt og hender dekker ørene. Inn løper han, sneier hjørnet og fyker ut på kjøkkenet der faren står
Jeg leser SerendipityCat sitt innlegg om hvordan hun tror livet vil endre seg når hun slipper ut av ME-fengselet. Det får meg til å tenke over hva jeg selv tror vil endre seg.
Tidligere har jeg tenkt at livet ville komme tilbake slik det var, men så har energien aldri vært helt på normalt nivå, så det har bare vært nest-best. Mange år er gått siden den nest-beste gjaldt. Og for hvert år har jeg
Noen ganger kan det være svært smart å lukke ører og stikke hodet i sanden (for de mykeste av oss) - iallfall når det kommer til informasjon om risikofaktorer for den ene sykdommen etter den andre.
Media elsker å fortelle oss at vi er fete og hvor stor risikoen er for at livet blir verre og dødsalvorlig. Det er det verste jeg vet!
Har du noen gang lagt merke til hvor stor plass “helseinformasjon” får på nettavisene? I mine øyne er det
Jeg hører fordømmelsen stige og en lav knurrelyd siger innover rommet. Hun kan umulig ha ME, mumles det, hun gidder sikkert ikke, hun likte seg bare ikke i jobben, hevdes det. Jeg sitter ved et bord lenger borte og lytter. Jeg tror jeg vet hva som kommer.
Det snakkes om ustelte hager og rot i bakgården. Det snakkes om nedslåtte blikk og minikkløse masker. Hennes manglende deltakelse på foreldremøter og hennes nyinnkjøpte klær bemerkes i en tone som til forveksling ligner
Jeg står stille. Helt i midten. Jeg rører ikke på meg og tankene flytter seg ikke.
Jeg puster, og hører lyden av knatring som skapes av fingrene som treffer tastene. Jeg ser resultatet av lydene på skjermen framfor meg. Det er bevis på at jeg er.
Jeg venter. Og tiden forflytter seg; lyset utenfra konstaterer det.
Dette er en av de dagene der ting skjer, men lite oppfattes. Det skjer ting rundt meg og det indre påvirkes ved at kontrollen tappes, som om
Som langtids funksjonsbegrenset oppstår det etterhvert en del utfordringer som påvirker flere enn den som primært rammes. Barna og nærmeste voksne pårørende er de viktigste.
Et liv som avviker så mye fra velfungerendes liv, krever stadig økende bevissthet for at alle familiens medlemmer skal bli ivaretatt best mulig. Man må gjøre noen grep. Det krever ærlighet.
Dette kan vi, som er i den situasjonen, gjøre for barna våre:
I sammenheng med andre
1) Være åpne hjemme: Ikke gjøre visse temaer tabubelagt, for dersom
Den beste følelsen er den som setter seg i kroppen når den har bært meg ute i friluft så lenge jeg har ønsket.
Den beste følelsen er den som skapes av viten om skrift lagt bak meg. Når jeg har jobbet en stund med en tekst og fått ut det jeg ønsket å si.
Den beste følelsen er å ha jobbet for noe og fått resultater.
Den følelsen som sitter i hendene og som baner seg vei gjennom kroppen via neseborene når en
En av dem som treffer meg midt i det mest ressursrike er Fjellcoachen.
Jeg synes det er veldig interessant at en person som jobber med gründere, også har evnen til å nå ut til meg. Min livssituasjon er ikke i nærheten av en gründers. Det er iallfall noe jeg forestiller meg, men når jeg tenker etter, så er det kanskje ikke så langt mellom oss likevel?
Dette har jeg reflektert litt rundt og du kan lese om det hos Fjellcoachen i innlegget:
Jeg vil være et godt medmenneske, men hver gang jeg prøver er det noe som knuser inni meg.
Jeg vil vise at jeg bryr meg, men når jeg spør Hva skjer? har jeg vanskelig for å ta imot svarene. Jeg glir unna.
Jeg vil forlate meg selv og bli meg selv igjen, vil gi det jeg ønsker å gi. Jeg vil slippe å være den som trenger når jeg mest av alt vil være der for andre. Jeg vil ikke trekke meg
Midt på lårene sitter en rusten skrue og klør. Den vrir litt på seg når jeg går. I går ble den skapt, i dag ble den født. Den blir, som en velkommen gjest.
Den er et fysisk resultat jeg bare merker selv. Når jeg ser mot vinduet stopper ikke blikket, men fortsetter ut. Verden er ikke grå, men solens stråler fyller rommet ute og noe av den kommer inn. Slik var det ikke i går.
Jeg har fjernet skiten, fylt bøtta med
Jeg har ikke tid til ikke å skrive, ikke å lese, ikke å fortsette å utvikle meg – til å bli en så god skribent at jeg klarer uttrykke akkurat det jeg ønsker slik jeg vil få sagt det.
Jeg har ikke tid til at hodet ikke virker som jeg ønsker det skal, men kun ivaretar primærfunksjonene. I all den tiden jeg har til rådighet er bare deler av den til disposisjon. Noen ganger smuldrer tankene opp før de tenkes ferdig.
Mye fornuftig er sagt om såkalt sykdomsblogging. Uten tvil kan det virke trøstende og ha positiv effekt for både leser og skriver, men ikke alltid. Å lese om folk som sliter tungt kan virke nedtrykkende eller vekke vonde minner når en selv er i en bedre periode, eller er skjør. Når en selv har en dårlig periode kan det være godt å lese om folk som sliter med det samme; en føler seg ikke så aleine. For min del kan
Året nærmer seg slutten og jeg lurer på om det betyr noe.
Alle dagene året har lagt bak seg, alle timene fylt med innhold som noen ganger har laget seg plass i hukommelsen, andre ganger ikke. Det kjennes så mye bedre å tenke i timer enn dager, fordi dagene som ble borte er mange fler enn jeg er komfortabel med.
Betyr det noe? Hva betyr noe?
Jeg har startet på så mange innlegg, de fleste av dem i hodet mitt, men noen av
Den lilla tiden blir snart rød, julaften er bare tre dager unna.
Det er noen ganger vanskelig å skrive, fordi det er så mange vurderinger som må gjøres før publisering. Mange innlegg blir dermed aldri skrevet i bloggs form, men holdes private. Tiden før jul er en slik tid der så altfor mye holdes privat. Det kan være smart, men samtidig tenker jeg at vi kanskje burde vært enda tøffere enn vi er. Så mye erfaring og kunnskap; så mye gjenkjennelse
Blikket hans undersøker meg, venter på svar. Jeg tenker meg om, forsøker å finne den rette formuleringen som et barn kan forstå.
Han er ikke store karen, men tankene er mange. Jeg ser at det beveger seg i hodet på han. Han er gjest i mitt hjem og har heldigvis ikke forstått alt som er uhørt å spørre om.
Han har ikke lært å hemme seg selv og pakke spørsmål inn slik at det er umulig å forstå hva han mener.
Jeg er
Du er motstridig og motvillig igjen? Hmm.. vel, jeg begynner å kjenne deg ganske godt og vet hvor lunefull du kan være, ditt beist!
Så du bryr deg ikke om alle støvdottene som flyr? Nehei, så det er slik du vil ha det?! Lukk øynene mine davel, så ser jeg like lite som du gjør.
Du nekter å flytte på meg, du venter og lar tiden gå, skyver ansvaret over på andre og langt vekk fra deg selv – sleipe faen!
Skjønner du
Når beina vrir seg uten at en bevegelse er synlig og hjernen er fylt av betong, er det bare en ting som gjelder:
Å sitte.
Det tar tid og det tærer på tålmodigheten. Uroen krever bevegelse, magen krever mat, med tvang holdes det nede.
Sitteterapi.
Mens jeg sitter trenges tåken bort og varmen stiger. Mens jeg sitter forenes det ytre med det indre, jeg blir en helhet.
Uttrykkene trenger seg frem, vil bli hørt, vil bli skrevet. Jeg lar det komme ut.
Alt jeg har oppnådd
I denne stille-opp-på-alt-alltid/cupcakes/alltid-ja-verdenen vi lever i, der ingenting virkelig er skjedd før det er delt på Facebook, er det godt å dukke ned i verdenen til Knutsen og Ludvigsen der akseptering av ulikheter er en grunnleggende verdi.
Videoen jeg viser til her rører meg og det er en påminnelse, som mange kan trenge, om at det å være mamma ikke er å gjøre en haug bestemte ting – det er å bare være der!
Selv om det gis inntrykk av at å
Nå er jeg klar for å jobbe!
.. tenker jeg mens jeg drikker restene av kopp nummer tre med te. Jeg surfer litt på stillingsannonser og er innom en rekke organisasjoner, setter av litt tid til forestillingen om hva arbeidslivet kan tilby meg og hvor ettertraktet jeg antakelig er.
Ettersom tiden går øker bevisstheten om alle fordelene jeg har og hvor mye kompetanse jeg har tilegnet meg gjennom årene jeg har gått (sittet!) hjemme. Jeg har virkelig ikke ligget på latsiden, all
De siste få ukene har jeg fått flere nye følgere og det synes jeg er veldig fint.
Tusen takk og velkommen til dere nye!
Dere som har fulgt bloggen min over lengre tid ser kanskje en liten endring i tekstene: Fra veldig nært og personlig til litt mer samfunnsrelatert. Jeg kjenner at jeg liker å skrive på den måten og jeg mener at et liv med store funksjonsnedsettelser over tid gir mange viktige erfaringer og ny kunnskap som er lite
Beina har noe seigt over seg, som om stramme strikker er montert rundt lårene og leggene er innsatt med bly.
Det er dagen derpå.
Det er dagen etter husmora fikk et anfall av huslighet og en passelig dose pågangsmot ble blandet med stygge ord. Det er dagen etter gjennomføringen, der timene flyter vekk før jeg får fatt i en eneste av dem. Det er dagen der øynene er blinde, bare hodet vet hva som ble gjort. Dagen der man burde oppdatere Facebook
Ikke vil jeg bli frisk, og jeg trives så godt med å være offer og usynlig mor at det er ingen grunn til å respektere bloggen min, for så lenge man blogger er man forpliktet til å ta imot og prøve ut alle råd man får!
Vel.
Dette er en smakebit på hva som kan vente når man blogger om å ha ME. Jeg takler det, men det vekker samtidig noen tanker hos meg. Det er interessant å se hva slags respons
Den siste tiden har mye spalteplass blitt viet tidsklemmen i et farsperspektiv, for tidsklemmen er ikke forbeholdt mødre. Tidsklemmen er på et underligvis blitt et bevis på hvor vellykket, viktig og uunnværlig man er – skal vi tro fremstillingen i media.
Hvorfor snakkes det ikke om at tidsklemmen ofte skyldes for høye krav og for mange selvvalgte gjøremål? Hvorfor snakkes det så lite om at det er prioritering det er snakk om? Når
Jeg er så heldig å ha lesere som liker bloggen min litt over gjennomsnittet og i den forbindelse har jeg fått I love your blog award fra Tanketrollet, Sparringmamma og Madam Ink. Tusen takk alle tre! Å høre at den skrivejobben en gjør betyr noe for andre er godt og det varmer (takker ikke nei til varme på denne tiden..!).
Tanketrollet skriver om sine erfaringer, gjerne personlige, og reflekterer rundt dem. Hun skriver på en måte
Alt er klart og vi setter oss i bilen og kjører av sted. Endelig skal vi på tur sammen og oppdage hvilken årstid det er!
Det er ikke alltid innlysende hvilken årstid det er for en som gjerne tilbringer det meste av tiden innendørs innenfor et skall av mestring.
Turen er etterlengtet, endelig skal vi gjøre noe sammen og kjenne på familiefellesskapet! Og for å dokumentere det hele ber jeg min kjære fikse kameraet mitt. Mobilkamera er utelukket, dette var før jeg
I et viljesstyrt samfunn som vårt, der prestasjoner og presentasjoner henger høyt er det noen av oss som forsvinner mellom massene, som om de skulle vært en rist som sperrer for avløpet.
Vi er de usynlige mødrene.
Vi er mødre som ikke viser oss fram på foreldremøter, dugnader, som kanskje aldri stiller opp som sjåfør til fotballkamper eller sitter i styrer og utvalg. Vi er noen ganger ivrige brukere av nettaviser og sosiale medier mens vi sitter godt plantet
Søker, men finner ikke.
Søker, men tanken stopper før fingrene når tastene.
Søker, men finner ikke.
Søker og musikken fanger meg, trekker meg vekk fra det bevisste og inn i dens verden. Bilder av lange fag som flagrer etter en kropp som beveger seg i sin egen rytme. Sin egen verden.
Søker, men blikket lander ikke.
Søker og treffer et ukjent sted, et sted tomt for gjenkjennelse
Søker og øynene lukker seg, trekker meg bakover
Søker og finner stedet der heling foregår og balansen gjenopprettes.
Søker.
**
Onkel Johnny har
Jeg kjenner det godt; at det er vanskelig å skrive noen ganger. Jeg tenker ikke på mine kognitive problemer gjør det vanskelig, eller umulig, for meg å skrive, men jeg tenker på alle de jeg vet leser. Og alle dem som har lett tilgang på tekstene jeg skriver: Folk jeg kjenner og folk jeg “kjenner”. Det kan være vanskelig å vite at noen vet, men ikke hvordan de forstår det de vet.
I bunn og grunn er jeg en lukket person
Han drar støvsugeren med seg, flytter på et møbel og dytter til en stol. Jeg sitter i et annet rom.
Han har fått en tidsfrist, en ramme for når han må være ferdig; det er da jeg står opp. Mens jeg dusjer kan han skifte sengetøy, mens jeg spiser kan han handle. Når han ikke er der kan jeg slappe av, når han sover kan jeg hvile.
Jeg vil at veggene skal være mine, at gulvet skal være mitt. Jeg vil ha
Å skrive er noen ganger erstatning for ord som ikke finner veien ut gjennom munnen. Å blogge er en utstrakt hånd og et ønske om å bli sett eller uttrykk for pedagogiske behov. Det kan også være vedlikehold av gjenværende funksjoner og selvutvikling. Bloggingens funksjoner varierer fra folk til folk og kan variere fra tekst til tekst, eller bilde til bilde. Nettopp derfor synes jeg blogg er en spennende kommunikasjonsform.
For lettere å finne fram til andre som blogger om ME
Som en skygge plasserer seg bak et menneske som går langs en spredt opplyst vei, glir jeg lengre og lengre på slep etter det jeg kaller livet mitt.
Hjernen innhenter informasjon etter innfallsmetoden; bare glimtvis av det viktige når inn til meg. Foran meg løper livet og jeg forsøker ta det igjen, men jeg kan ikke løpe.
Med øyeblikk av våkenhet oppdager jeg alt som ikke er blitt gjort; alle gjøremålene jeg skulle utført. Jeg trekker meg tilbake til tekster skrevet av
Kulden kommer innenfra
setter avtrykk på puter og pledd
Jeg stirrer
med øyne åpne
til
mørket kommer
og
tankene slukner.
Aktivitet leder til stillhet,
stillheten skaper avstand.
Usynlige stengsler
merkes
ikke
før de har nådd full høyde.
En tvil skaper seg plass,
bruker meg som bolig
Innestengt uttrykk,
rester av sjenanse
Alene igjen
Uten ord med bortgjemte tanker jobber hendene og føttene bytter plass.
Tallerkner fylles, tallerkner tømmes, tallerkner vaskes og settes på plass.
Klær sirkuleres, flyttes mellom skap og kropp og vask.
Tempoet er høyt for en som pleier å sitte stille – lenge. En ny hverdag er begynt.
Et skifte fra tanke til handling; fra det vante til det gjenoppdagede, gir utslag i tastetaushet og tanker i dvale.
Kanskje likevel blir munnen åpnet og lyd kommer ut.
Kanskje likevel skrives innlegg igjen.
Kanskje, om en stund.
Jeg leser og forsøker å samle hode og hender slik at noen ord kommer ned på skjermen. Jeg forsøker å lage sammenheng mellom det jeg skriver og det du skriver, men underveis sovner hodet mens fingrene taster videre. Resultatet er det ikke lett å si noe om.
“Velg en identitet” står det når man har skrevet ferdig sin kommentar til en blogspot-blogg. Er det slik det er, undrer jeg, kan man virkelig velge sin identitet?
Når det gjelder blogspot sine alternativer er
Jeg aner ikke hvor mange timer og hvor mye energi jeg har brukt i forsøk på å forstå den rare kroppens innfall og fantestreker, men det er mange. Om jeg hadde fått studiepoeng som belønning hadde jeg vært kvalifisert for mer enn en tittel.
Når man får en sykdom som ME, som endrer livet så fullstendig at man ikke kan ignorere det og leve som før lenger, ja da går man gjennom det som i psykologien kalles en krise. Krisen innebærer
Tilbake til topp