Det er fascinerende, fint, forunderlig, at jeg ikke gir etter når Depresjonen skriker “jeg vil bare legge meg igjen! Jeg orker ikke dusje! Sofaen sofaen sofaen, grave meg ned der, late som om plikter ikke finnes, stenge meg inne i meg sjøl!”.

Depresjonen har vært ganske sterk de siste dagene. Når det blir stille roper den, og jeg blir så redd for at den skal vinne. For at jeg skal bli

(mer...)