Velkommen til Blopp | Nye bloggere kan melde seg inn her: Legg til blogg. |
|
Månedens bloggfokus: Anne Marie's Verden Jeg er ei vestlandsjente som er bosatt i Oslo. |
Det har skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne, og det er kanskje grunnen til at det har gått ei stund siden forrige blogginnlegg. Da var jeg opptatt med å vente, vente, mens nå har jeg fått svar på det aller meste:
Da jeg var tolv år satt jeg barnevakt i denne leiligheta, leiligheta jeg bor i nå. Jeg fikk snop og brus og skulle bare følge med og passe på, mens den lille sov i naborommet. Jeg husker jeg hadde tv-en på, med lavt volum. Den kvite, tjukke døra inn til soverommet knirka like mye som den gjør nå. Jeg gløtta inn mot barneseng og sjekka at han sov og han våkna ikke, han sov hele kvelden til leieboerne kom hjem,
Sporadiske oppdateringer har blitt mer regelen enn unntaket på bloggen i det siste. Det har sin naturlige forklaring. Jeg skriver. Forsøker å skrive. Jeg har fått kontorplass på fine Stabburet, et skrivekollektiv i nordbyen, og jeg sitter noen ganger der, noen ganger hjemme. I dag frister det lite å gå ut. Det renner sørpe og vann i gatene, det drypper fra trær og takrenner, det rauser snø og is fra hustak. (Det er ikke våren. Det kommer mer snø. Snart
Bok & Samfunn har intervjua seks av fjorårets debutanter: Eirik Husby Sæther, Kristina Leganger Iversen, Per Kristian Cani, Ola Jostein Jørgensen, Lina Undrum Mariussen og meg. Vi fikk alle sammen en rekke spørsmål rundt det å debutere, og B&S har valgt ut noen svar fra hver debutant. Her kan du lese det jeg hadde å si (Klikk på bildene, så blir de større):
Hay un baño por aquí? spør jeg. Jeg lurer på om de har toalett på restauranten, og veit at jeg kan si baño, det betyr “bad”, jeg gjør meg forstått, men lar meg likevel more av at det uttales banjo, og av å se for meg et scenario der jeg istedenfor å spørre etter toalettet ba om musikkinstrumentet, og prøver å tenke på hvorfor i alle dager jeg skulle ha behov for en banjo, eller hvilken type person som faktisk
Det var flere år siden sist jeg lagde pepperkakehus, men i år følte jeg meg inspirert. Pappa kom innom på lille julaften med tre bokser ferdig pepperkakedeig, og jeg hadde liggende former som stikker ut et enkelt hus (fire rektangel til langvegger og tak, to kortsider og ei pipe).
Når man skal sette sammen et pepperkakehus, er det best å bruke smelta sukker, men dette krever god planlegging og koordinasjon: Smelta sukker kan gi alvorlige brannskader, så selve monteringa må gjøres
Noen ting jeg tror jeg ønsker meg, som jeg skriver ned før jeg glemmer dem, og i tilfelle noen skulle ha interesse av å vite det. Materielle drømmer, kan vi kalle det, i og med at ingen av disse tingene er noe jeg dør av å ikke få meg, men det er sånne greier jeg av og til tenker “åh! det hadde vært fint!”:
Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.
Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene
I 2011 har jeg lest 52 bøker utenom jobbsammenheng, og har dermed nådd målet om å lese ei bok i uka (i snitt). Tenkte jeg skulle skrive litt om bøkene jeg har lest, og oppsummere leseåret. I tillegg til de 52 jeg skal skrive om her, har jeg også lest og vurdert fjorten manus som konsulent, og det blir spennende å se om det skjer noe med noen av dem. Det gjenstår å se, og dermed kan jeg ikke skrive
De snakker om oss på Kulturnytt. På Dagsnytt Atten og på Twitter. Debutantene. De som liksom forsvinner i alt «mylderet», i følge Dagsavisen. De som ikke får oppmerksomhet i media. De som drukner, i følge Juritzen forlags Tiger Garte. Så hva er løsninga? Å stå modell for ulovlige nakenmalerier på hotellvegger? Å skrive en kronikk der man legger ut om hvordan de største og eldste forlagene i Norge bare sitter
I forrige uke reiste jeg til Oslo for å være med på tre ting, debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen, debutanttreff hos Norsk forfattersentrum, og sist men ikke minst De store debutantdagene på Litteraturhuset. Jeg bodde på Cochs pensjonat, like ved Litteraturhuset, og hadde ei kjempefin lita uke i hovedstaden. I tillegg til de planlagte postene, ble det tid til både møte på forlagshuset for å diskutere skriveprosjektet jeg jobber med nå, og til å
Nordnorsk bokdag arrangeres årlig av Norsk Forfattersentrum Nord-Norge, og arrangementet ambulerer mellom de tre nordligste fylkene. I år var opplegget lagt til Narvik, og jeg fikk invitasjon til å være med. Jeg hadde ikke gjort meg opp så mange forventninger til det hele på forhånd, bortsett fra at jeg grua meg litt til den fire timer lange bussturen. Det viste det seg
I går dro jeg på kafé, og tok med meg Vårt Land, som jeg for tida mottar prøveabonnement på. Tanken var at jeg skulle lese den der, for så å legge den igjen til andre kafégåere, men da jeg bladde fram til kultursidene fikk jeg en overraskelse. Der var boka mi anmeldt!
Anmeldelsen ligger ikke på avisas nettsider, så de som gikk glipp av den kan lese den her:
Tante Ingers tehus er Tromsøs eneste skikkelige tehus, og et sted hvor de virkelig har peiling på te. Jeg har blogga om tehuset før, og kan derfor bekrefte at det er mange som ønsker å vite mer om stedet. Faktisk så mange, at søkeordstatistikken på denne bloggen (fra jeg begynte å blogge, til nå) toppes av mennesker som vil vite mer om tehuset, mens navnet mitt kommer på en god tredjeplass:
ida zachariassen sagberg
alle vet hvem du er
skaff deg en hobby
ting som gjør deg lykkelig:
bruke stavmikser
sinnsykehus
mønster i kaffe
nå begynner vi
hjelp deg selv
(verselinjene er henta fra bloggens søkeordsstatistikk, dvs. ting folk har googla som (av en eller annen grunn) har sendt dem til bloggen min)
Avisa Nordlys hadde ikke anledning til å komme på lanseringa mi i forrige uke, så de tok kontakt og ba om et intervju i forkant i stedet. I går kom artikkelen på trykk, og dersom du trykker på bildet nedenfor blir det større slik at du kan lese hele greia uten å myse deg ihjel
Novellesamlinga mi, Snart er det oss, ble lansert og feira onsdag 26.oktober på bokhandelen Akademisk Kvarter her i Tromsø. Jeg har sjøl jobba på AK i tre-fire år, og det var derfor ekstra hyggelig å lansere boka mi blant kjente. Har forsøkt å oppsummere den fine fine dagen i bilder:
Lokalavisa iTromsø har fulgt med hele veien, og jeg er så glad for at de har brukt tid og spalteplass både på å avertere for boklanseringa mi og på intervju i forbindelse med bokdebuten. De var tilstede på Akademisk Kvarter på onsdagen som var og fikk med seg hele arrangementet. Om du klikker på bildet ovenfor, kan du lese
I går leste jeg boka Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, en av mine meddebutanter i høst. Det er vanskelig å si noe om denne romanen uten samtidig å si noe som avslører slutten, men jeg skal prøve.
Alle vet hvem du er er skrevet i tredjeperson, med synsvinkelen
I dag, mandag 10. oktober, var jeg på biblioteket og fikk med meg Ordkalottens siste arrangement i år. Ole Karlsen er (hvis internett ikke lyver) professor ved institutt for kultur og litteratur her i Tromsø, og ved institutt for humanistiske fag på høgskolen i Hedmark. Han har nylig gitt ut praktboka Poesi og bildekunst, og åpna med å snakke om denne boka og om forholdet mellom poesi og bildekunst.
Både Jo Eggen og Liv Lundberg er bidragsytere
Under tittelen «Kjærlighetsbrøken», møttes Geir Gulliksen og Roy-Morten Østerbøl i samtale på Ordkalotten torsdag 6.oktober. Jeg skal ikke gi et fullstendig referat av denne samtalen her, fordi jeg lot meg rive med og ikke tok så veldig presise notater, men jeg tenkte jeg skulle dele noen bruddstykker.
Innledningsvis snakker de kort om Gulliksens forhold
Fredag 7.oktober var det duket for nok en høytlesning for min del. Denne gangen leste jeg sammen med klassen min på forfatterstudiet. Vi går det som kalles påbygningsemnet på forfatterstudiet her i byen, som man kan ta som et andreår etter å ha gått grunnkurs, eller begynne på direkte dersom man har tidligere utgivelser, anbefalinger, eller et manus/prosjekt som er langt og godt nok. I år er vi fem nye i klassen, som altså ikke har gått førsteåret her i
Hver dag kl 12 under Ordkalotten kan du høre forfattere lese fra sine nypubliserte bøker på Tromsø bibliotek. Det er Norsk forfattersentrum som er arrangøren, og programserien Ferske bøker er gratis og åpent for alle. I går var det min tur, sammen med Caroline Kaspara Palonen, Ingvild Solstad-Nøis, Åshild Thune og Helge Stangnes. Ingrid Kongsvik var konferansier og flettet det hele sammen til et fint arrangement. Her kan dere høre meg lese:
Nå er alt ferdig, folkens. Snart er det oss! Boka har fått en lanseringsdato: Onsdag 26. oktober. Da blir det slippfest på Akademisk Kvarter kl 14:15, bokhandelen der jeg sjøl har jobba i flere år. Den ligger på universitetsområdet i Breivika, i den store kjelleren under universitetsbiblioteket. Håper så mange som mulig vil komme og bli med på festen! (Det blir sannsynligvis et arrangement i Oslo også, men jeg har ikke dato på dette ennå. Oppdaterer når jeg vet!)
Omslaget er
Ordkalotten er Tromsøs internasjonale litteraturfestival, og en årlig hendelse i byen. Jeg har blogga om festivalen flere ganger før, og skrevet artikler og referat fra den for gratisavisa GRUS og tidsskriftet MARG. I år blir annerledes. I år skal jeg faktisk være med sjøl:
Jeg skal lese høyt to ganger under Ordkalotten. Torsdag 6. oktober, kl 12:00 på
Jada, nå begynner nervene å sette seg. Hver gang jeg ser en debutant anmeldt hos Dagbladet, eller intervjua av NRK, så kjenner jeg det i magen: Snart er det meg, Snart er det oss. Snart er boka mi ute, og alt føles med ett så ekte. Dette skjer faktisk. Jeg får gi ut boka mi!
Det virker kanskje rart å reagere sånn, jeg har jo visst om dette ganske lenge nå, og jobba med boka siden i
I går ble jeg intervjua av lokalavisa, iTromsø. Saken er foreløpig ikke på nett, så for de som ikke fikk med seg papirutgaven, legger jeg ut intervjuet her på bloggen også. (Bildet er fra i fjor vår, da avisa også hadde en sak om meg, i forbindelse med antologien Løsrivelse):
… write a chapter. If writing a chapter is impossible, write a page. If writing a page is impossible, write a paragraph. If writing a paragraph is impossible, write a sentence. If writing a sentence is impossible, write a word, and teach yourself everything there is to know about that word and then write another, connected word and see where their connection leads. A page a day is a book a year.»
–Richard Rhodes.
Snubla over dette sitatet i ei gammel
De siste to ukene har vært hektiske og intense, men framfor alt veldig fine. Jeg har jobba meg igjennom manuset på novellesamlinga mi fra begynnelse til slutt to ganger, etter tilbakemeldinger fra redaktør og konsulent. Det høres kanskje slitsomt ut for noen, eller deprimerende, men det er snarere en utrolig god følelse. Gjennom disse siste to rundene har jeg sett hvor lite som gjenstår før boka er ferdig, og det er godt å se at dette klarer vi, det blir
Torsdag 11.august var jeg i Oslo på Dagbladets debutanttreff. Fem-og-tyve debutanter møttes på Operataket, for å bli tatt bilde av og intervjua. I forkant trodde jeg at det var et sosialt opplegg også, kanskje med middag og mat, men det var igrunnen mest intervju, og fokus på å få det unnagjort fort. Siden vi var så mange, var det heldigvis tid til å snakke med folk mens vi venta på å få snakke med journalisten. Fint å treffe
Det er nok mange som føler seg hjelpesløse og rådløse etter det som skjedde 22.juli 2011. Mange lurer på hva de kan gjøre for å hjelpe de berørte, og hva de kan gjøre for å hjelpe seg selv. Når det gjelder det førstnevnte vil jeg oppfordre de som kan det til å gi blod, og til å bidra med sin stemme til et politisk parti ved neste valg.
Men dette blogginnlegget skal i større grad handle om hvordan man kan ta
Det har blitt sagt og sies mye i etterkant av terroren som ramma landet 22.juli 2011. Sjøl har jeg tenkt mye, men ikke klart å formulere noe vettig. Én ting vet jeg, og det er at det er viktig å ha en åpen debatt i tida framover. Jeg tror ikke man bør fortie eller hysje ned meninger og tankegods som ligner på terroristens ideer. Snarere bør de diskuteres slik at de kan plukkes fra hverandre og argumenteres i stykker. Holdninger
En stor, nummen, kvalm og overveldende følelse sitter i kroppen. Der har den vært siden fredags ettermiddag. Jeg satte meg foran Twitter rett etter det smalt, 22.juli. Slo på NRK mens de ennå viste Derrick. Twitter var først med de fleste opplysningene de første timene, også når det gjaldt Utøya.
Jeg har ingen kjente på Utøya eller i Regjeringskvartalet. Likevel kjenner jeg på sorg og sjokk. En av de jeg følger på Twitter sier det godt:
“Jeg har bilder på
På Flickr kan du se alle mine bilder fra årets Buktafestival (et utvalg av dem vises også i dette blogginnlegget):
Det var med stor tristesse jeg våkna og konstaterte at jeg hadde sovet mye lenger enn planlagt på lørdag, den siste dagen av Buktafestivalen her i Tromsø. Jeg hadde nemlig store planer om å få med meg formiddagsprogrammet og sitte i sola mens Kråkesølv og Steinar Albrigtsen klimpra og sjarmerte fra scenen. Den gang ei! Jeg våkna klokka halv tolv og var rimelig stiv og støl i hele kroppen, så jeg prioriterte litt trening, en dusj og en solid frokost.
Både i år og i fjor dro jeg uten følge på Bukta, noe som egentlig er veldig greit. Jeg har ikke noe imot å tasse rundt aleine på festival, det har faktisk flere fordeler:
Onsdag denne uka var jeg i Hammerfest for første gang på tretten år. Bestemora mi døde 7.juli, og vi reiste oppover i begravelsen. Jeg leste dikt til/om henne i kirka, og klarte nesten å holde tårene helt tilbake mens jeg snakka. Bestemor har alltid vært glad, kreativ, støttende og uendelig snill med oss barnebarna. Og hun gleda seg over ord og rim like mye som jeg gjør selv, så vi kunne snakke sammen om skrivinga.
Det var merkelig, trist og fint