Blopp Nordisk Blogg oversikt
Bli medlem og meld inn din Blogg
Velkommen til Blopp | Nye bloggere kan melde seg inn her: Legg til blogg. |
|
Månedens bloggfokus: Anne Marie's Verden Jeg er ei vestlandsjente som er bosatt i Oslo. |
Tilfeldig Blogg:
.jpeg)
Håper du følger med meg videre.....
< Jeg har blitt oppfordret til å skrive flere innlegg om relasjoner - og derfor gjør jeg også nettopp det >
For noen dager siden sa jeg til
Gift på hver sin kant....men det gnistrer mellom dem. Han gir henne mange lange blikk og varme smil - hun gjengjelder dem. Et sug i magen, en brusende følelse. De har en kjemi utenom det vanlige, forstår hverandre, snakker samme språk. Han er borti henne så ofte han kan. Åpenbar flørting. Åpenbar tiltrekning.
Klem,
Det er ofte et snev av sannhet
bak "jeg bare tuller"
- ofte et snev av følelser
bak "det bryr jeg meg ikke om"
Midt på natten ble jeg vekket opp. Jeg hørte en stemme som rolig sa at jeg måtte be for min afrikanske familie. De var i fare. Jeg reiste meg opp, og jeg ba - i to timer. Da først kjente jeg en ro inni meg og jeg kunne igjen legge meg for å sove.Dagen etter får jeg en telefon fra
Mine små øyne ser,
mine ører hører også
De tar inn alt
Fra min dagbok - og en svunnen tid...
"Jeg våger ikke, jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg klarer ikke... For hvordan skal jeg klare å sette ord på alt jeg kjenner inni meg? Hvordan skal jeg klare å gjøre følelser om til ord? Hvordan kan jeg våge
Så har det skjedd, det jeg håpte ikke skulle skje. Dere har forsvunnet!!
Jeg våknet opp i dag morges, og fant ut at min følgerfunksjon er nedlagt. Ryktene har jo gått om at det skulle skje, den skjebnesvangre 1 mars, men jeg tror jo sjeldent på rykter....
Jeg ble litt lei meg, jeg... Ny i bloggverden, og på 3 måneder
Jeg skulle akkurat til å parkere bilen min utenfor butikken, da jeg la merke til at min venninne satt inni sin gjenkjennelige, lille bil. Hun så meg antakelig ikke, så jeg kjørte mot bilen hennes, og parkerte front mot front.
I det hun ser meg, synker hun fort lenger
Jeg øste ut mitt hjerte. Responsen jeg fikk, gjorde at hjertet mitt trakk seg sammen.
"Du er jo ALLTID så uheldig, du, Spirea!"
For
Så var dagen for den store høytidelig trekning her!
Etter å ha skrevet på uttallige lapper, klippet opp og puttet dem i en liten bolle - så fikk min minste lille lov til å trekke en lapp.
Gledesstrålende trakk han opp en lapp - og der sto navnet på vinneren.
Og vinneren av de fine steinbrikkene - og den
Minsten vår holder på å lære seg å snakke. Ett og ett ord. Det er fascinerende å følge med på hvordan han funderer på hvordan han skal forme munnen for å klare å lage de rette lydene, hvordan han lytter til oss og så prøver selv.
Vi står rundt ham og heier og forteller ham hvor flink han er.
Jeg har, i løpet av de få månedene jeg har blogget, blitt overveldet av den responsen dere gir. Jeg er så takknemlig for gode ord, kommentarer og mail - og for konstruktiv kritikk. Tusen takk for at dere inspirerer meg!Jeg har lyst til å gi litt tilbake, og derfor har jeg kjøpt disse
I går kom mannen hjem med blomster til meg. Nydelige roser, i duse farger. Jeg tror jeg så ut som et spørsmålstegn da han rakk dem mot meg. Jeg fortjente dem jo ikke? Før jeg fikk formet spørsmålet, sier han med et stort smil "du fortjener de og jeg er glad i deg".Jeg fikk klump
Jeg ble sittende etter samtalen og
Noen år tilbake i tid. Jeg kom til et punkt der jeg kjente meg overveldet av sinne, fortvilelse, smerte. Jeg var blitt påført mye vondt i mitt liv, hadde så altfor mange erfaringer for min unge alder, hadde sett mer enn jeg hadde godt av, hørt mer enn jeg skulle ønske jeg hadde hørt, kjent smerte på en måte
En dag banket det på kontordøren min, og noen lurte på om jeg kunne ta en samtale med en liten gutt på 9 år. Han var redd. Mamma`n hans lå
Mitt siste innlegg "Var du der likevel?", er i mine øyne et av de sterkeste jeg har skrevet så langt.
Nå, i etterkant, skal jeg innrømme at jeg brukte uendelig lang tid på å våge å trykke på "publiser"-knappen. Frykten for mennesker rev inni meg, og jeg var i sterk tvil. Våger jeg poste et innlegg med så mye alvor, så mye smerte og sår, så mye sorg - men samtidig, slik jeg ser det, med
Nå, i etterkant, skal jeg innrømme at jeg brukte uendelig lang tid på å våge å trykke på "publiser"-knappen. Frykten for mennesker rev inni meg, og jeg var i sterk tvil. Våger jeg poste et innlegg med så mye alvor, så mye smerte og sår, så mye sorg - men samtidig, slik jeg ser det, med
Jeg sitter der og prøver finne igjen pusten, da bussen stopper igjen. Inn kommer et par. Begge rundt 40 år. Han ser nokså skitten ut, han har rufsete hår, ringer i begge ører, opprevet
I Afrika ble det født enda et lite barn den kvelden. Legen på fødeavdelingen var sliten. De hadde gjort alt de kunne, men alenemoren døde under fødselen. Og nå satt han der, helt fortvilet, med et lite prematurt barn, og storesøsteren på 2 år. Foreldreløse.
Å ha barna hjemme, alene, er for tiden en prøvelse. Jeg kan dessverre ikke si at det bare er fryd og gammen, for da snakker jeg jo ikke sant. Det som derimot er sant, er at det vanligvis er noe jeg gleder meg stort over og finner glede i. Det å ha mulighet til å jobbe redusert og ha noen dager hjemme med de små er en velsignelse. Men nå, som jeg er syk, og har
"Stor ompe, mamma, stoooor!" Klask! der fikk jeg den! En klask midt på stompen, og med verdens deiligste kommentar fra den skøyeren av en datter....
Det er over ett år siden hun sa dette første gang - nå klarer hun faktisk å si rompe, med r, men jeg trodde (les: håpte) hun hadde lagt vekk slike slibrige kommentarer...Hun er da
Se for deg dette scenarioet. En varm, solfylt sommer-lørdag. I en av de idylliske sørlandsbyene kryr det av mennesker på torvet utenfor det store kjøpesenteret. Klokken er "midt på dagen".
Der kommer det ei jente løpende. Hun ser ut som hun kommer rett ut fra Grease-musikalen, med flagrende knekort 50tallskjole, lang svaiende hestehale og med hvite pumps. Hun smiler
Jeg har vært preget
Jeg har i dag hatt min første behandling for sykdommen min. Det var mye tøffere enn jeg hadde trodd. Kroppen reagerte med kvalme, brekninger, svimmelhet og fullstendig utmattelse.
Jeg har bare hvilt i hele dag. Jeg skulle ønske det ikke var sånn. Jeg skulle ønske jeg var full av energi igjen, slik at jeg kunne holde på med
Tilbake til topp
Loading ...