Da jeg røsker litt i halsbåndet kommer det lave brøl. Lyder jeg egentlig ville anslå til å være sånn 3-4 km unna, vinden og terrenget tatt i betraktning. Lukten derimot, og den strie pelsen, forteller meg noe annet. Katten er så nærme at vi har kroppskontakt. Vi omfavner hverandre nærmest, idet jeg forsøker å stramme radiohalsbåndet. Jeg klarer ikke dy meg og røsker litt ekstra i beltereima rundt kattehalsen. Rrrrooar, sier løvinnen i bevisstløs protest. Fighters til siste slutt. Jeg

(mer...)

Da jeg satt ved pappas sykeseng de siste dagene før han døde var det en tanke som kom tilbake igjen og igjen: Det burde ha vært ei ru arbeidshånd, med træler og arr og kanskje til og med litt skitt under neglene.

Istedet var hendene hans blitt like myk og ubrukt som et lite barns. Som blanke ark som ikke på noen måte gjenspeilte livet hans, eller de tingene som gav han glede, eller det som han

(mer...)

Da jeg var i Norge ble det en del snakk om hverdagslykke. Eller kanskje helst…mangel på. Eller kanskje aller helst, hvor man kan finne den, når det egentlig går litt over stokk og stein og man trenger noe å holde fast ved.

Den er en sleip faen den der hverdagslykken. Hvor mange ganger tror jeg ikke at jeg har fått taket på den, for så å oppdage at den glipper mellom fingrene? Det slik jeg føler det i hvert fall. Innimellom

(mer...)

Jeg har fylt opp rødvinsglasset, knekket fingrene og satt meg ned ved tastaturet. Nå får det bare komme, tenker jeg. Hvis det noen gang var en tid for å la forbannelsene flomme over, så er det denne. Jeg har tråkket rundt på farmen som et fanget dyr i dag. Jeg har glefset og knurret mot alle som har kommet for nærme. Uforstående trekker de seg bort. De går i ring rundt meg. Rundt denne rare bleikfisen som spytter ild og

(mer...)

En himmel full av stjerner,
blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror,
kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror,
små barn av regnbuen
og en frodig jord.

Noen tror det ikke nytter,
noen kaster tiden bort med prat,
noen tror visst vi kan leve
av plast og syntetisk mat,
og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for å slåss,
noen stjeler fra de

(mer...)

Jeg vet at det kommer nå. Jeg har reist frem og tilbake mellom Norge og utlendigheten mange nok ganger til å vite at omstillingen kommer til å gjøre vondt. Det er nærmest blitt slik at jeg begynner å mentalt forberede meg og stålsette meg allerede før avreisen. Det er kommet til det punktet at jeg ikke alltid like frivillig reiser til Norge fordi jeg vet at returen til utlendigheten blir bittersøt.

Det er lettere å reise på ferie alle andre steder

(mer...)

I’ve been walking in the same way as I did

Missing out the cracks in the pavement

and tutting my heels and strutting my feet

“Is there anything I can do for you, dear? Is there anyone I can call?”

“No, and thank you, please madam. I ain’t lost, just wandering”.

(mer...)

Dette er ikke så himla kult lenger, sier veterinæren. Han sitter på toppen av en militærgrønn container med en injeksjonssprøyte som kan skremme vannet av hvem som helst. Inne i containeren er det forholdsvis rolig. Det har ikke alltid vært slik. For bare noen minutter siden buldret og braket det. Nå kommer det et og annet snøft og det skrangler i kjettinger når dyret beveger seg. Men det er ikke slik at containeren liksom bykser rundt bakpå lasteplanet. Og veterinæren

(mer...)

Jarle Andhøy er på tur igjen. Det burde sikkert ikke forbause noen. I retrospekt tenker jeg: Ja, så klart er han det. Det skulle bare mangle. Likevel ble jeg litt himmelfallen da jeg leste nyhetssakene. Same procedure as last year, Jarle? Man kunne jo tenke seg at ting kunne ha blitt gjort litt annerledes i Berserk, runde 2.

Begrunnelsen for å reise tilbake til Antarktis er å lete etter Berserk og holde en minnesmarkering der nede. Det høres så nobelt ut.

(mer...)

Jeg er en av dem som sporenstreks stormer inn på LP-shop’en så fort jeg aner konturene av en reise og kjøper guidebøkene eller kapitlene jeg trenger. Deretter finleses de med lykt og lupe. Jeg utstyrer meg med highlighter og gjør personlige notater i margen. Og sånt holder jeg på med mens jeg er på reise også. Guidebøkene blir til en form for minnebøker der jeg har lagt inn mine egne opplevelser og inntrykk der det finnes plass til å skrible

(mer...)

Det er like før den første soloppgangen i 2012. Inne i Namutoni-campen i østre Etosha er det stille. Merkverdig stille. Som regel våkner man til lyden av bilalarmer og paniske turister som fikler med nøklene i gryningen og forbanner leiebilen som har sin egen vilje, og er i stand til å gi uttrykk for det, på de mest upassende tidspunkt. Innimellom våkner man av reveljen til de Rosa Bussene, eller andre wannabe-overlandere som har rappet ideen (faen ta dem, det

(mer...)

Hvor ble det av alle disse ordene som egentlig kunne blitt skrevet ut? Alle de som kunne ha samlet seg og blitt til innlegg om hverdagsfrustrasjoner og gleder, små reiseanekdoter og syt og klag? Ja, for det er ikke slik at hverdagen har forandret seg merkbart på den afrikanske farmen. Fruen holder fremdeles på å drukne i brekkbønner og gjørme, hun er på safari og leker med ville dyr, og hun sitter fremdeles på verandaen og ser på solnedgangen og

(mer...)

Vaskemaskinen spytter ut rødbrun gjørme fra første skylling. Campingboksene er i ferd med å tømmes, og madrassene henger ute til lufting og avstøving. Jeg forsøker å raske ned spindelvevet som har etablert seg i krokene og vanner plantene som henger med hodet.

Tre uker familiesafari er over.  Å være hjemme alene igjen på farmen er en ubestemmelig blanding av fint og kjipt. Da først kommer man på alle de tingene man egentlig skulle ha sagt, og angrer kanskje på noe av

(mer...)

På mandag morgen går jeg bort til Tangeni og spør om jeg kan låne hånda hans slik at jeg får tatt et illustrasjonsfoto. Han ser på meg med et bunnløst mørkt og spørrende blikk, men strekker ut neven og tar tak i min. Det er en ru arbeidshånd med træler og møkk under neglene. Som meg har han kløete, tørr vinterhud og flasser litt rundt knokene. Jeg er tom for ord, og klarer ikke forklare hva jeg trenger bildet til.

(mer...)

Idet vi svinger inn på parkeringsplassen ved supermarkedet for å kjøpe inn proviant til helgens safari, åpner jeg VGs forside for å sjekke ettermiddagens nyheter. Det er rein rutine. Det har gått av en bombe i Oslo. Jeg reagerer med vantro latter, og mumler til Mark at nå har jaggu Al-Qaida kommet til Norge også. Kanskje vi bare skal bli på farmen. Fullstendig uten evne til å forstå alvoret i situasjonen. Nyhetsartikkelen er en elendig skrevet. Den gjenspeiler langt på

(mer...)

Det råder et ordløst, utilfreds vakuum på den afrikanske farmen for tiden. En form for kvernende rastløshet som gjør oss frustrerte og innesluttede. Vi har en form for kollektiv eksistensiell krise.

Vi må gjøre noe fundamentalt feil, sier Mark. Det kan ikke være meningen at det skal være sånn.

Is this it, liksom?

Er dette livet? Er det sånn det skal være, dag ut og dag inn? Monotont rullende over større og mindre skjær i sjøen, før det stilner igjen. Før krusningene

(mer...)

Når jeg står helt fritt til å velge hvorsomhelst i Namibia ender jeg ofte opp i Kavango eller Caprivi et sted. Hvor langt østover jeg reiser kommer mest an på tiden jeg har til rådighet. Skal jeg bare være borte en langhelg velger jeg meg Mahangu og Ngepi Camp. Har jeg mer tid på meg reiser jeg til Kongola og nasjonalparkene Mamili

(mer...)

Jeg får besøk av familien utpå den norske høsten en gang. Det er en stor begivenhet. Det er tross alt ikke så ofte det kommer norgesbesøk til den afrikanske farmen. Forståelig nok, den ligger jo som kjent ikke på charterruta.

I tillegg til å kjenne et prekært behov for å fikse et par av de der tingene man skulle ha gjort på huset i flere år allerede, er jeg i planleggingsmodus. Gud vet hvorfor, men av en eller annen grunn krever

(mer...)

Han het Heinrich, så klart. Han var Marks oldefar, og kom fra en tysk storbonde-familie. Siden han var ikke odelssønn måtte han på et eller annet vis skape sin egen fremtid. Som tradisjonen var på den tiden i Tyskland, endte det med at han vervet seg i militæret. Det var ofte slik: Eldstesønnen tok over gården, mens den nesteldste ble familiens offiser. Og de yngre hadde mer frihet til å vingle litt hit og dit, og kanskje bli det de

(mer...)

Våkenatt. Det er ikke ofte denne fruen sitter opp til soloppgang nå for tiden. Det krever en ekstremt god grunn til at droget ikke lemper seg selv i seng rundt midnatt og snorker seg gjennom nattens mørkeste timer.

Jeg husker en tid da det å være våken, i seg selv, var spennende nok til å ikke legge seg. Jeg husker jeg satt på fortauskanten hjemme sammen med barndomsvennene og at vi tvang oss selv til å holde oss våkne. Den som

(mer...)