“Forestillingen” sto det. “Fosterstillingen” leste jeg.

Jeg er litt sånn nå.

(Det er vel greit, det? At ikke alle dager er like fargerike?)

(mer...)

Bare vent. Ta tida til hjelp. Snart blir alt annerledes.

Men… uten styrke skjer ingenting. Ingenting skjer av seg selv. Jeg får ikke et mirakel fallende i hendene mine.

Jeg må gjøre det sjøl. Hvis jeg ikke vil, orker, jobber, så skjer det ikke. Da blir det ikke bedre.

En gang i løpet av sommeren avsluttes sannsynligvis behandlinga mi på DPS. Slutt på samtaler hos psykolog en gang i uka, med andre ord. Jeg vil nok ikke stå fullstendig uten behandlingstilbud likevel; kommunen

(mer...)

Jeg er bipolar. Jeg, Muriel, har en psykisk sykdom. Etter mer enn tre år har jeg fortsatt ikke vent meg til tanken. Det er så heavy, det er så overveldende. Er det virkelig jeg som er psyk? Har noe så jævlig, noe så forrædersk, faktisk sneket seg inn i mitt liv?

Kanskje jeg aldri blir vant til det. Kanskje det ikke er meninga at jeg skal venne meg til det. Det skal ikke kjennes som om… som om det er sånn

(mer...)

Jeg har blitt syk. Sånn synd-på-meg-snufs-nys-au-syk. Bihulebetennelse. Orker ikke gjøre stort annet enn å ligge på sofaen, surfe etter bryllupsinspirasjon og se på  TV. Sånn har det vært i over ei uke nå, men jeg blir jo frisk snart. Bloggen går ingensteder, den klarer seg så lenge.

Må bare legge meg nedpå litt, jeg.

(mer...)

Jeg er her, altså. De siste ukene har bare vært litt… intense. Det er det der med at livet skjer med meg noen ganger. Både de mest magiske opplevelser og vonde slag. Jeg har følt meg fortrylla og jeg har kjent meg sår og fortvila.

Nå er det roligere. Etterdønningene slår innover meg, og jeg kjenner meg litt øm og forslått. Og avventende. Men jeg er her, det ble bare ikke noe rom for å blogge ei stund, det var for

(mer...)

I dag har jeg blogga i to år. Jeg er to år sterkere, to år tøffere, to år rikere på kjærlighet og venner.

Jeg har blitt kjent med mange gjennom bloggen. Først bare som Muriel, men i fjor en gang slutta jeg å være anonym. Det er rart å tenke på. Hvor enkelt det var å plutselig bare være meg selv. Befriende. Jeg er modigere enn før (Det er lov å si det,

(mer...)

Dette er en tekst som forloveden min har skrevet om hvordan det er å leve sammen med en psykisk syk person. Veldig fint å lese, synes jeg. Legg gjerne inn spørsmål og kommentarer i kommentarfeltet, han lover å svare!

Tittelen her kan nok få de fleste til å reagere, bortsett fra de som faktisk lever med en person som har en psykisk lidelse. Man lærer seg galgenhumor ganske kjapt. Hvordan skal man ellers takle at sin  kjære setter seg ned for

(mer...)

Jeg rydder i huset. Går igjennom papirer, sorterer i skuffer, bretter klær, kaster det jeg ikke trenger. Tørker støv, svinser som i en Disneyfilm, Askepott kanskje? Rydder og sorterer. Bort med grå og triste hybelkaniner, fram med tryllestøv, svins, svins.

Det kjennes som om jeg blir lettere, forskjellen på rotete og ryddig er så tydelig at når jeg først starter går det jevnt og trutt og fort. Når jeg opplever at

(mer...)

Hun løsna på hestehalen, dro strikken ut av håret, rista på hodet sånn at håret bølga, bøyde seg framover, lot håret dekke ansiktet. Hun gjemte seg.

Hvor lenge skulle hun bli sittende sånn? Hun visste ikke. Det var bare det at hun trengte ei pause. Stemmene fra stua hørtes godt inn på soverommet der hun satt. De fulgte en felles rytme. Kunne hun tilføre sin egen tone?

Pust med magen. Inn og ut. Slapp av. Hun gjemte seg fortsatt. Lukka øynene.

(mer...)

Hun hadde en livsregel: hun var ikke nok i seg selv. For hvem var hun, uten en mann, eller en jobb, eller en prestasjon, som kunne speile hva hun var verdt?

Å alltid gripe etter noe, alltid, hun trengte noe å holde fast i. Med åpent blikk, riktignok fylt av redsel, leita hun. “Hvor er du?”, sa blikket. “Hvor er du, eller det, som kan bekrefte meg?”

Der. Der var det noen. Noen som rakte ut hånda. “Er jeg bra nok?

(mer...)

Det er fascinerende, fint, forunderlig, at jeg ikke gir etter når Depresjonen skriker “jeg vil bare legge meg igjen! Jeg orker ikke dusje! Sofaen sofaen sofaen, grave meg ned der, late som om plikter ikke finnes, stenge meg inne i meg sjøl!”.

Depresjonen har vært ganske sterk de siste dagene. Når det blir stille roper den, og jeg blir så redd for at den skal vinne. For at jeg skal bli

(mer...)

6-årsdagen min ble feira med sirkus. Jeg var sirkusdirektør, og vennene i nabolaget, både voksne og barn, var artister. Alle numrene ble påfunnet og regissert av meg. Klovner, ei som lå på spikermatte, slangemenneske, løvetemmer og orkester. Det var en fantastisk bursdag, og jeg hadde full styring. Typisk meg på den tida. Jeg skulle bli skuespiller når jeg ble stor, det var helt bestemt.

Et sted på veien skjedde det noe som gjorde at sirkusdirektøren ikke ville komme ut blant folk

(mer...)

Jeg gifter meg i år, jeg. Vi gifter oss. Jeg og han.

Han som jeg ikke klarer å være sur på mer enn 30 sekunder. Han som er like rar som meg. Han som er tålmodig og sier de rette tingene når jeg er utafor. Han som gir meg de største latterkrampene – og brennende kinn…

Resten av livet skal vi være vi, midt i mylderet. Det er trygt. Og spennende. Og akkurat som det skal være. Kjærleiken, altså.

(mer...)

Jeg drømte at jeg tok en pille som gjorde meg til en annen. Utenpå. Den samme inni, men det var det ingen som visste.

Fyldige lepper, smilende, røde. Blankt hår. Jeg bevegde meg lett, uanstrengt. Glad. Ingen visste hvem jeg var. Jeg kunne starte helt på nytt. Bli kjent. Med livet. I livet.

Det var deilig å late som

ei stund

men det hjalp ikke.

Les også: Den

(mer...)

Bestemor døde forrige onsdag. Gode, snille bestemor. Bestemor som alltid var blid, som hadde en klingende latter det var umulig å ikke bli smitta av. Bestemor som ga de beste klemmene. Varme, inderlige klemmer som pakka deg inn i tryggheten hennes.

Det første jeg husker av bestemor er fanget hennes. Mjukt og kjærlig. Bestemor var så omsorgsfull. Hun hadde alltid åpne armer, hun tok imot de som trengte henne. Ei av døtrene hennes har Downs syndrom. Bestemor kjempa for toleranse og

(mer...)

Det er vanskelig å forklare hva bipolar lidelse er. Hvordan det føles. Heldigvis finnes Stephen Fry. Jeg har skrevet om han tidligere; han er en bipolar britisk skuespiller/programleder og et av mine største forbilder. En helt fantastisk mann, klok, morsom, jordnær og åpen. Åpen både om seg selv og ovenfor andre. Når han snakker får han meg til å føle at

åh, endelig noen som forstår, noen som vet hvordan det er, og som klarer å sette

(mer...)

I dag er jeg pakka inn i bomull. Klarer ikke fokusere, stirrer ut i lufta, ordene som havner på skjermen bare sklir ut av hodet mitt… Vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi jeg måtte ta en valium i går fordi jeg skalv og var litt hysterisk. Kanskje fordi jeg har migrene. Vet ikke, kanskje det bare er en sånn dag som kommer iblant for å balansere livet.

Jeg skal liksom jobbe med å komme i kontakt med meg selv, og å

(mer...)

Kvister som knekker. Kald, fuktig luft. Blikket våkner og fanger naturens finurlige figurer i trær og steiner. Rislende vann. Kroppen i rykkvise bevegelser.

Det er noe med skogen. Stillhet. Ro. Terapi.

(mer...)

Og mens hun gikk der ble minne etter minne plukket fram fra det stedet der de voktes. Det stedet der ingen har adgang, utenom de sterke. De som styrer, de som sorterer og prioriterer.

Hun tok imot. Kunne ikke annet. Hun hadde ingen kontroll over det som kom. Hadde hun noensinne hatt det? Det visste hun ikke lenger. Hun bare tok imot, om enn med snev av motstand, som glimtvise kraftanstrengelser.

Lufta var skarp, hun kunne strekke armene i

(mer...)

Jeg ligger aleine i mørket. Aleine, men samtidig ikke, for tristheten er sammen med meg. Den er der nesten alltid, inne i meg et sted, eller den betrakter meg utenfra, minner meg på… at jeg ikke slipper unna den. Den og angsten. De gjør det ikke lett å glemme. I brystet og bak øynene. Sårhet, en lengsel etter å gråte.

(Dette innlegget her… det sitter fast. Jeg må tvinge det ut. Det skal ut, men det rasper som ei klo)

Angsten er

(mer...)

Den smerten

som kommer av utilstrekkelighet

dårlig samvittighet

Hun forsvinner

Sånn kjennes det ut

Hun strever,

hun er her,

men hvilken del av henne?

Hun er,

men hvor?

…

Husk på deg selv

Du er her

nå

Du teller

Smerten

(mer...)

De er så herlige,

de drømmene hvor psykdommen er strippa vekk, og igjen står kun personligheten Muriel. Når jeg våkner polerer jeg minnet, slik at den friske Muriel står klar og tydelig for meg. Noe å holde fokus på.

Jeg tror kanskje ikke den “friske” Muriel kommer tilbake, her i virkeligheten. Bipolar lidelse er en kronisk psykdom, og de fleste bipolare må bruke stemningsstabiliserende medisiner resten av livet. Men dette betyr såvisst ikke at jeg aldri kommer til å fungere normalt. For

(mer...)

Mamma kom på besøk på søndag. Hun hadde med seg et gammelt, slitt A4-ark som hun fant da hun rydda i ei veske hun ikke hadde brukt på mange år. Arket var fylt av notater mamma skreiv om meg da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen. Notater hun tok med seg på opprivende møter med lærere og foreldre. Notater fra da jeg var et mobbeoffer.

“Jeg ble en bulldoser over natta“, sier mamma om den gangen jeg endelig fortalte henne

(mer...)

En felles sorg
en stemning som når ut dit vi alle er
en konstant tåke av fortvilelse

Nå skjønner vi
hva vi har å miste,
hva vi må ta vare på

Mye har fått en ny mening
og vi kjenner hvilke krefter som bor i oss
krefter vi kan bruke til å lindre,
trøste,
få tilbake varmen
fargene

Midt i det jævlige
i det ubegripelige
blir vi sterkere
sammen

Jeg har ikke klart å

(mer...)

Med de fleste av mine nærmeste rundt oss, på feiringa av 30-årsdagen min, holdt Arve en helt nydelig tale til meg. Ordene gir meg fortsatt små, deilige frysninger, og avslutninga…

- Gro Mari, vil du gifte deg med meg?

- Ja!

Jeg går rundt og gliser for meg selv nå. Og titter konstant ned på ringen. Arve skal bli mannen min, og ingenting er større enn det for meg. Jeg må beherske meg for å ikke overøse bloggen og twitter med rosa sukkerspinn,

(mer...)

… men jeg har ferie. Vi har reist til Trøndelag, jeg skal feire 30- årsdagen min med gode, fine folk, og jeg glemmer egentlig litt at internett finnes.

Jeg smiler, for det meste. Og smilet rekker ofte hele veien inn. Det er deilig å skille mellom hverdag og helg, også for den som er psyk. Om ikke lenge skriver jeg igjen. Men nå…

… nå er det bare ferie.

(mer...)