Blopp Nordisk Blogg oversikt
Bli medlem og meld inn din Blogg
Velkommen til Blopp | Nye bloggere kan melde seg inn her: Legg til blogg. |
|
Månedens bloggfokus: Anne Marie's Verden Jeg er ei vestlandsjente som er bosatt i Oslo. |
Tilfeldig Blogg:
I dag var hun på jobb igjen. Like sprudlende som før og like hyggelig. Jeg ble sittende og prate en stund med henne og hennes hverdag. Hun har nok å stry med, det er sikkert og vist, men allikevel virker hun utrolig sterk, selv om jeg vet at hun setter på seg «happy face» masken, som hun selv sier.
Hun ler og prater i vei og jeg kjenner en veldig lyst til å kysse henne. Det frister. Fasinert
Snakket med min gode venn og fikk luftet min frustrasjon. Ble enig med meg selv om å prøve litt mer å får til forholdet. Har i utgangspunktet hatt en fin langhelg hvor jeg har opplevd mye flott med familien. Alt har ligget til rette for å styrke et sviktende forhold, men jeg greide ikke å vise tilstrekkelig med følelser. Noe som med rette medførte til at fruen ble såret og stilte spørmål ved dette. Jeg var skuffet over meg selv
Det ble som forventet.
Jeg valgte å ikke gi opp enda, men holde døren litt på gløtt. Vi hadde en relativt konstruktiv samtale hvor hun nok en gang uttrykte at hun ville satse videre noe jeg også sa meg enig i, men jeg var tydelig på at jeg hadde et problem med å finne tilbake til følelsene mine for henne. Etter flere år med hennes tungsinn har jeg det siste året innsett at mine følelser gradvis ble
Det har vært en veldig vanskelig tid nå fruen har vært på reise og vi har vært alene noen dager. For oss, spesielt meg har det vært veldig fint. Følte en lettelse de første dagene og jeg skal innrømme at det har vært fristene å tenke meg en tilværelse uten henne. Barna har også virket lettere på en måte, men det er nok bare fordi de ser at jeg blomstrer. De vet ikke om mine tanker, bare
Sitter og tenker tilbake på helgen. Det har ikke vært lett. Skulle ønske jeg var sterk nok til å gå. Si til fruen at nå er det nok. Si de vanskelige ordene: Jeg vil skilles! Ha styrke nok til å holde ut sorgen jeg kommer til å skape. Nok energi og kraft til å holde hode over vannet selv om barna låser seg inn på rommet i sorg, nok til å holde ut fruens sorgtunge gråt, nok
Nå har bølgen nok en gang truffet meg med full styrke og jeg får følelsen av å bli kaste hjelpeløst rundt i de ukontrollerte virvlene. I lang tid har jeg hatt rimelig god kontroll og har kunnet forholde meg til et flatt og oversiktlig hav, men så gradvis ser jeg en antydning til krusning på overflaten, et vindkast som får meg til å kikke rundt. Jeg velger å ignorere det og håper at det kun er snakk om
Det kan virke som en evighet der den seiler på vinden. Ubeveget glir den inn i en myk kurve, kun små korrigeringer i vingen skal til for å endre kursen slik at den glir inn i en ny myk bane den andre veien. Det ser så enkelt og avslappende ut.
Jeg sitter og ser ut av vinduet på en av de mange måkene som har funnet ut at taket på kontorbygget er et godt
Påsken nærmer seg slutten og jeg kan se tilbake på nesten to uker sammen med fruen. Det har vært en splittet opplevelse. På den ene siden har fruen vært i godt humør og det er tydelig at hun har gjort hva hun kan for å være i møtekommende, og i så måte burde jeg ha vært fornøyd og lykkelig. Ja! Lykkelig. For hun har gjort det som skal til for å skape en harmonisk tid sammen. Vi
Av og til har jeg bare lyst til å si alt som det er. Slippe tankene fri og ta de konsekvensene som eventuelt måtte komme. For hva er det som egentlig ville ha skjedd om jeg fortalte alt? Ville fruen ha blitt så såret at hun hadde pakket kofferten og gått? Ville forholdet blitt svekket med mistenksomhet og misnøye eller hadde det dannet grunnlaget for en ny start, tuftet på en dypere forståelse og trygghet?
Jippi, jeg har bursdag i dag! Nå er det et år siden jeg så dagens lys. 24. mars 2011 ble jeg født etter å ha ligget og ulmet litt. Jeg bare ventet på dagen da noen endelig skulle klikke på opprett-blogg-knappen. Det var herlig å endelig kunne oppleve dagens lys og kjenne bokstavene flomme inn.
Alt i alt har det vært et ok år, men jeg skulle ønske at skribenten hadde valgt et noe
Fascinerende å se hvordan det kraftige regnet skaper nesten lysende striper på skrått foran vinduet. Vannet som drypper fra baldakinen har en annen rytme, litt roligere og danner på den måten et helt annet mønster. Ute på gaten løper det en mann over plassen med jakken dratt over hode i et forsøk på å beskytte seg mot regnet. Kombinasjonen av det plutselige regnskyllet ute, solen som fremdeles stråler ned og den lune stemningen her inne gir en god
Lukten av forråtnelse og gammel fuktighet er påtrengende. Tåken over myren ligger tung og hindrer meg i å se enden. Hvor enn jeg ser er det bare tung dis og visne gresstuster som stikker opp her og der. For hvert tak jeg tar synker jeg litt dypere. Jeg ligger stille og tenker at dette er slutten om jeg ikke finne en løsning snart. Griper tak i en gresstust og greier å hale meg litt opp. Litt til nå
Nå går vi inn i den fjerde natten hvor fruen sover på et annet rom. Hun vil ikke være i samme rom som meg. Det startet med en mindre konfrontasjon hvor jeg sa hva jeg følte, at jeg ikke følte kjærlighet og at jeg kunne trives godt i eget selskap - noe i den duren, men i en noe bedre tone, tror jeg da. Hun sa at hun gjorde det hun kunne for å få forholdet på skinner
Nå er det tungt her hjemme. Fruen har allerede gått og lagt seg enda klokken kun er 20.30. Ikke fordi hun er trøtt, men fordi hun er helt satt ut. Trist og deprimert på grunn av meg.
Barna sitter og ser alt som skjer, de er stille og sier lite. De vet at det er noe som er alvorlig galt, men forstår nok ikke alt, selv om de ser at mamma og pappa sliter.
I natt kom nok en nedtur, en tung tid med sorg og frustrasjon. Fruen kom hjem fra en tur med venninnene og håpet vel på å møte en kjærlig mann. Det var ikke helt bra mellom oss når hun dro. Jeg for min del har hatt en fin tid noen dager nå hvor jeg har vært alene og bare kost meg med mine egne ting. Jeg har ikke tenkt på fruen i det hele tatt, men ettersom tiden
Sitter i bilen på vei hjem fra fjellet. Det har vært en flott helg med familien i og for seg. Fine skiforhold, god mat og hygge på kvelden. Alt kunne ha vært helt supert. Allikevel sitter jeg med en vond og frustrerende følelse i kroppen der jeg kjører. Jeg hører bare halvveis på radioen og nyhetene om uroen i Syria. Det er gode kjøreforhold, tørt og fint og solen gjør sitt til å fjerne det som er igjen
Nok en ok dag, ja mer enn det. Det var gøy å gjøre oppdraget og jeg traff mange hyggelige folk. Nå sitter jeg i bilen på vei hjem. Klokken er snart 18 og trafikken er i ferd med å gi seg. Det var ekstra ille i dag på grunn av vinterferie avvikling. Over Askerlandet er himmelen oransje og jeg nynner med på den fengende melodien.
Alt er nesten som det skal være,
Duften er påtagelige. Den er søt og dyp og det er noe eventyrlig i den. Jeg puster godt inn og kjenner at den fyller meg med et velbehag med minner om varme og gress som jeg kan krølle tærne i. En varm bris stryker meg over nakken der jeg skiller knoppen bedre fra de andre. Det er spesielt denne ene, den er ikke så stor som de andre, men den er velformet. Helt perfekt i kurvene og akkurat
I dag er det kjærlighetens dag og vi fylles med varme tanker for vår kjære. Jeg ser på bilde av deg og nyter synet. Kjenner at jeg blir varm inni meg der jeg frembringer minnet om duften din. Jeg husker godt den varme klemmen du ga meg. Jeg har så lyst til å legg ansiktet mitt i nakkegropen din og la ditt kastanjebrune hår dekke meg. Jeg vil holde deg tett inntil meg og nyte.
«Har det vært en god helg?» Spør han og jeg svarer med et smil, jo, det har det. Alt har faktisk vært veldig bra tenker jeg. Det har vært harmoni og god stemning. Vi har gått på skøyter og ski. Familien har vært samlet rundt sosiale aktiviteter med latter og gode vibrasjoner. På kvelden hadde vi gode venner på besøk og det ble en god stemning rundt middagsbordet. Vi nippet til rødvinen og koste oss i hver andres selskap. Barna
Smerten er direkte fysisk, jeg mener den lar seg faktisk kjenne som et plutselig sug dypt inni brystet. Det er merkelig, jeg har aldri kjent noe lignende. Jeg mener, jeg har selvfølgelig vært lei meg før, grått og hatt vonde stunder som alle andre, men dette er anderledes. Det kommer plutselig mens jeg egentlig har det greit. Denne følelsen er som en bølge som slår innover og den er så stor. Jeg blir slått overende og alt stopper opp.
Nå kjenner jeg igjen melankolien sige inn over meg her jeg sitter og ser ut på det kalde vinterværet. Det er litt disig og himmelen er nesten dekt av et tynt grått skylag. Det er en slik stemning som ikke gir noe, men den tar heller ingenting. Den er fullstendig likegyldig. Røyken fra den lange fabrikkpipen stige dovent opp i den kalde vinterluften og en svak krusning dreier den så vidt litt til siden.
Jeg burde jobbe, skrive rapporter
Jeg burde jobbe, skrive rapporter
Det er nå jeg skal si: så, så, jenta mi, det kommer til å gå bra! Vi vil greie oss gjennom dette også! Det har jeg jo alltid sagt og støttet oppunder hennes usikkerhet hele tiden. Nå sier jeg ingen ting og hun vingler frem og tilbake på søken etter noe som kan gi henne troen og selvsikkerheten. Men den er ikke der og vil ikke komme med det første heller.
I det siste
Det er midt på natten og jeg stirrer stivt opp i taket, uten at jeg igrunnen ser noe særlig. Prøver å fokusere men det er ikke lett. Jeg har en sår følelse som river og sliter dypt inni meg. En følelse som er en blanding av å være slem, egosentrert og hard. Men også sårbar der jeg opplever å bli utsatt for et emosjonelt jordskjelv som jeg må beskytte meg mot. Jeg vil ikke gi etter og trekke
Jeg har en splittet følelse i kroppen etter at det hele har roet seg ned. Det startet for et par dager siden hvor mine to jenter fikk smake fruens vrede. Vel det var forsåvidt noe fortjent at minstejenta fikk klar melding, men ikke i de mengdene. Nok en gang var det fruens frustrasjon som kom til uttrykk. Begge jentene ringte meg på vei til jobb var frustrert over reaksjonen, og med god grunn!
Kort tid etter fikk
Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/560/asker">Asker</a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/">norske bloggkart</a>!
Hjertets sti snor seg i bukter innover i skogen. Her vil trærne flere steder henge tett over stien og du må forsere små og lubne dypgrønne myke tuer, fargerike busker og blomster. Av og til vil det være så tett med hengende blomster at du må bane deg vei gjennom de myke buskene. De vil stryke deg langs armene og en søtlig og dyp duft vil omsverme deg når du passerer. Stien vil være varm, myk og god
Nummenheten brer seg i ansiktet og jeg gjør grimaser for å få tilbake følelsen. De store vottene holder jeg foran ansiktet så vinden ikke blir for plagsom. De er isete og kalde, men det kjenner jeg ikke noe videre til. Derimot kjenner jeg varmen som sakte kommer tilbake. Jeg fukter leppene med tungen og konsentrer meg. Jeg myser mot vinden og ser den høyt der oppe hvor den svever fritt frem og tilbake. I elegante buer og krappe
Det er lettere å skrive når noe er galt og det forundrer meg litt. Har egentlig ikke vært så klar over det før, men det er et faktum at ordene kommer lettere med melankolien eller tristheten. I de gode periodene har jeg ingen ønske om å skrive, bare være tilstede og nyte nuet. Kanskje det er det som er årsaken? At jeg på en måte flykter når jeg er frustrert?
Nå er vi i
Nå er endelig dagen kommet. Dagen hvor slutten på uken begynner og vi kan se frem til to dager med litt lengre søvn, kaffe og avis om morgenen, kanskje en spasertur i solskinn langs vannkanten hvor svanene hveser hissig etter brødsmulene vi kaster ut. I dag er det fredag og jeg kjenner at trykket letter litt. Ikke at noe har vært problematisk denne uken, den har vært fin, slik som den så oftest er, eller rettere sagt har
Det er noe eget med mørketiden og de korte dagene. Det er spesielt lyset som bergtar meg. Denne mystiske og dype gløden som inntrer gradvis de siste timene av dagen og leder oss inn i nattens mørke. Det er en fantastisk opplevelse og bare sitte i lyngen og kjenne lukten av mose og oppleve at stillheten senke seg. Det er ingen lyd i skogen, ingen vind som risler i blader og suser mellom grenene. Jeg sitter og lar
Jeg er spent når jeg kommer hjem. Sist jeg så fruen var ryggen hennes når hun rasende forlot terapeuten. Hva vil jeg møte nå når jeg kommer hjem? Er hun sint og vil gå til angrep med flere kritiske påstander eller vil hun være stille og innesluttet? I noen dager har jeg greid å skyve det hele vekk og har kunnet fordype meg i krevende forhandlinger, god middag og hyggelig selskap av gode kolleger. Nå er det tilbakelagt
Plutselig kjenner jeg den. Klumpen som er inni meg, den vokser og blir stor, for stor, så plutselig brister den i et lite hulk. Jeg prøver å si noe, men det skjer ingenting. Etter en liten stund kommer det en lyd, et enkelt ord, en enstavelse. Jeg vil så gjerne si så mye mer, men jeg greier det ikke.
Tiden min er tydelig over og terapeuten fortsetter å henvende seg til fruen, som tydeligvis har nok å
Tiden hjemme går langsomt og det er om å gjøre å unngå de stille tidene, for de er så vonde. Her for leden satt vi og spiste middag, min yngste datter, fruen og jeg. Det var ikke så mye å snakke om og ganske raskt hadde vi lagt bak oss det som var av de vanlige spørsmålene, som hvordan har skolen vært? Var det gøy? Hva jeg hadde gjort i dag, osv. Fruen på sin side bidro
Etter noen tunge uker nå opplever jeg endelig noen store og noen mindre lyspunkter. De har riktignok kommet over litt tid, men de har så helt klart gjort at jeg føler meg litt sterkere.
Det ene er min gradvise avgjørelse av at jeg vil satse på forholdet, prøve å finne ut av hvordan vi kan få det til, men ikke under alle omstendigheter. Samtalen som vi nærmer oss tror jeg vil være toneangivende for hvordan vi vil
Jeg lever i en surrealistisk verden for tiden. På den ene siden sitter vi alle rundt middagsbordet og koser oss. Det knitrer godt fra ovnen og barna prater ivrig ivei om hvordan skolen har vært og andre ting som faller dem umiddelbart inn. Det er en slags cupfinale om å å få si mest på kortest mulig tid. Maten smaker godt, svært godt faktisk og som vanlig spiser jeg litt mer enn hva jeg egentlig burde, med det
Så var jeg kommet dit hen at jeg lurer på om jeg kan få gjort dette på en annen måte enn å skilles. Finnes det løsning eller har vil blitt så forskjellige at veien er tilbakelagt og vi må løse dette hver for oss. Har vært alene i natt da fruen har vært på kurs, og det ble litt sent etter at jentene mine hadde lagt seg. Ble sittende å høre på musikk og fordypet meg i ingenting
November og mørketiden er en utfordring i det daglige. Det er uten tvil årets tyngste måned. Ikke er det snø, ikke er det lyst og ofte så regner det. I år er det helt spesielt. Vi sitter i bilen på vei til jobb som vanlig. Radioen underholder oss og bryter den tomme stemningen. Ingen av oss har sagt noe til hverandre bortsett fra et svakt hei ved frokostbordet. Det er en slags våpenhvile før det endelige slaget.
Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe her og det skyldes at presset har vært for stort. Jeg har hatt mer enn nok med å komme meg igjennom hverdagen. Tidligere kunne jeg nesten kose meg med å skildre omgivelsene og finne stor glede ved å skrive. Nå har jeg så lite å hente frem, så det blir nærmest oppramsing.
Tiden nærmer seg hvor vi skal til samtale med en familieterapeut. Jeg
Tilbake til topp
Loading ...