Hvor var du Gud
Da jeg lå nede
Hvor var du Gud
Da jeg var alene
Hvor var du Gud
Da alt var svart
De sier du bar meg
De sier du var der
Men det er så veldig vanskelig å tro
Det gjorde så vondt
Og jeg kan ikke forstå
At du kunne vært der
Når alt var så svart
Men heldigvis, innerst inne vet jeg
Innerst inne husker jeg
De ord om at du aldri forlater meg,
Men

(mer...)

De kom. De angrep. Men de klarte ikke å utslette, ikke denne gang ihvertffall.
Det var forferdelig. Ulevelig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Alt var bare smerte. Hodet føltes ut som om det skulle sprenge. Jeg var livredd. Ville bare gjøre slutt på alt. Heldigvis var min kjære der. Han holdt meg, trøstet meg, passet på meg. Han reddet meg.

(mer...)

Jeg skulle jo være frisk. Jeg skal jo gifte meg. Det gjør så vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vil bare gråte.  Jeg orker rett og slett ikke mer. Vet ikke hvordan jeg skal klare det. Kroppen bare roper ut av smerte. Den klarer ikke mer. Det er umulig.  Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger hjelp.

(mer...)

(mer...)

Lyver jeg når jeg sier jeg har det bra? Er det bare ord?  Eller har jeg det faktisk bra? Jeg vet ikke. Føler noe er feil. Får ikke sove, er urolig,  har øresus. Jeg er redd, redd for å bli dårlig igjen. Angsten griper meg og gjør meg redd. Jeg skulle jo være frisk …

(mer...)

I går var jeg sikker på at jeg skulle få sove uten sovemdisinene mine, men det gjorde jeg ikke, noe som resulterte i at jeg var våken helt til klokka ti om formiddag da jeg endelig tok sovemedisinene mine og sov helt til forloveden min hadde kommet hjem og rukket og lagd middag, og i natt sover vi hos mamma og jeg har selvsagt glemt sovemedisinene mine hjemme og dermed blir det null søvn i natt og. Irriterende, er ikke

(mer...)

(mer...)

Jeg lå vondt med armen,  men gadd ikke flytte den. Jeg fortjente jo å ha det vondt. Det var gamle tanker som sprettet opp i hodet mitt. Tanker om at jeg fortjener å bli straffet, fortjener å ha det vondt. Men disse tankene gjelder ikke lengre. Jeg fortjene ikke å ha det vondt, jeg har aldri fortjent det. Ingen fortjener det.

(mer...)

I dag var det tid for medisindosering igjen. Jeg er veldig glad for dossetten min, uten den er det vanskelig å huske om jeg har tatt tablettene eller ikke. Så jeg anbefaler alle å skaffe seg en dossett.

(mer...)

Jeg vil skrive noen ord om helbredelse. For noen ganger da jeg var på mitt verste skulle jeg ønske Gud bare kunne komme å helbrede meg, når jeg bare lå på gulvet i store smerter eller låste meg inne på do av frykt for alt rundt, eller hvis jeg ikke klarte å fullføre drømmene mine som da jeg måtte slutte på skolen. Da skulle jeg ønske at Gud kom å fiksa alt for meg, men det gjorde han aldri.
Men

(mer...)

Noen ganger føles livet ut som en kaktusballong.

(mer...)

Jeg har skrevet et motdikt til et dikt jeg en gang skrev. Diktet kan du finne her.

Høsten har ikke kjangs til å ta den lette og enkle våren til fange
Våren hopper så mye raskere og lettere avsted enn den trege og mørke høsten
Våren er sprell sprell levende!

(mer...)

Jeg er sliten, orker ikke stå under lovsangen, hodet er fullt. Det er totalt kaos der inne og jeg blir redd. Veldig redd. Jeg skulle jo være stemmefri. Jeg skal jo gifte meg. Jeg ser min kjære ser bekymret på meg når jeg sier jeg er sliten. Vil det hele starte på meg nytt? Vil alt som er bli ødelagt?
Taleren taler om negative tanker om seg selv og jeg går fram til forbønn, jeg trenger ro. Jeg går orker

(mer...)

Jeg er glad, ja gjennomsyra lykkelig, for jeg skal gifte meg med verdens beste mann i høst. Nå er det bestemt og klart, til høsten blir det. Det er deilig å vite at hadde bryllupet vært i dag hadde jeg gjennomført det med stor suksess, ikke en stemme å skue, ikke litt øresus engang. Gid, jeg er lykkelig. Og det er så godt, så fantastisk, så herlig, ja helt ubeskrivelig. Og vet du hva? Jeg satser på det varer!

(mer...)

Jeg ser dem. De hvite kroppene, går rundt, danser i ring, rundt og rundt. Jeg er redd, livredd, men jeg må forbi dem. Jeg løper så fort jeg bare kan, gjennom dem, de følger etter meg og. Løper like i hælene på meg. Endelig kommer jeg til døren, åpner den og går inn. Jeg er trygg og begynner turen opp trappene og der står han, som han så ofte gjør. Ser på meg med utbrente øyne. Huden er råtten og

(mer...)

På mandag var jeg på helsesamtale og da tok vi opp ting som alkohol, tobakk, ernæring og trening.
Mitt forhold til alkohol er ganske lite eksisterende, jeg drikker kanskje en flaske ett eller annet en gang i blant, men det er heldigvis langt fra et problem eller misbruk eller noe.
Tobakk derimot, jeg har nettopp sluttet å røyke, og savner det absolutt ikke, men jeg har begynt å snuse ganske mye, så jeg bruker mer penger på snus enn det

(mer...)

Noen få ord skulle få meg til å gråte, få meg til å kjempe, få meg til å måtte vise at han hadde feil, og at jeg hadde rett.
“Du blir nok ikke frisk”
Det var det han sa så fint. Jeg vet ikke hva han mente med det, kanskje var det at han ikke kunne gjøre meg frisk, at samtaleterapi ikke kunne gjøre meg frisk alene, nei jeg vet ikke, men jeg tok dem til meg og de gjorde

(mer...)

I dag, 1. mars er det verdens dagen mot selvskading og det feirer jeg med å være nesten to måneder skadefri. Hurra!

Når ord ikke blir nok

Jeg prøver å si det
Jeg prøver å forklare
Men ord var ikke nok
Ingen penn kunne uttrykke det jeg ville
Ingen tegning ble bra nok
Så jeg gikk løs på meg selv
og begynte å tegne
røde små striper
som skulle si hvordan livet var
Men ingen kunne forstå
og jeg kunne ikke si

(mer...)

Å leve
Å ha det godt
Være lykkelig og glad
Smile, le
Godt

(mer...)

Jeg har en drøm om å bli frisk og når jeg blir frisk skal jeg gifte meg med verdens beste mann.
I lengre tider har det gått bra og vi begynner å tenke på bryllup. Jeg tenker på det, snakker om det, drømmer om det, begynner så vidt å planlegge. Ja, jeg er lykkelig, men så er det alltid denne lille tanken om hva hvis jeg får tilbakefall, det har skjedd så veldig mange ganger før, hva om det skjer

(mer...)

Jeg bare sier det; ha troa på meg, ha troa på meg.

(mer...)

Jeg føler meg så fanget. Fanget i den virkelige verden, kjære, bare la meg leve i mitt eget univers, la meg leve med stemmene. Det er så mye roligere der. La meg bare slippe alt, la meg få ligge i min egen dritt. Plag meg ikke for jeg orker ikke mer.

(mer...)

Ni og en halv, det var mine ord for en måned eller to siden, jeg skulle rangere hvordan jeg hadde det på en skala fra en til ti, og jeg svarte ni og en halv. Jeg var lykkelig, ja jeg trodde jeg var frisk. Frisk for godt. Trodde medisinene virket og at ingenting skulle plage meg igjen. Men nå sitter jeg i det igjen. Noe er galt og jeg liker det ikke. Det gjør vondt å ha gått fra en

(mer...)

Den er vakker,
flott og rød.
Den vakreste jeg noen gang har eid.
I den finnes ingen hindringer,
ingen fordommer, ingenting.
I den er jeg bare vakker,
så skjønn, så nydelig.
I den nyter jeg livet,
og i år passet den ikke.
Jeg var for stor.

(mer...)

Jeg er så misunnelig
så sjalu
på alle disse menneskene
som er såkalt normale
vellykka
gode, flinke, perfekte
Ja, i mine øyne perfekte
Selv om de har dårlige dager
gråter og er lei seg
så ser jeg på dem som perfekte
Vellykka normale menneske
Jeg skulle ønske jeg var deg

(mer...)

Kjæresten min er så god. Så trygg og så behagelig å være med. Han får meg til å føle meg trygg, får meg til å føle meg bedre. Tar hensyn og elsker meg for den jeg er. Han gjør meg godt, og jeg er virkelig glad for at jeg får bo sammen med han.

(mer...)

Jeg burde være positiv, men dette er min blogg, derfor stiller jeg dette spørsmålet, hvorfor har jeg det ikke bra? Hvorfor er jeg ikke lykkelig? Hva må til for at jeg skal være lykkelig? Jeg vil jo bare være lykkelig

(mer...)

Jeg var en levende død. Gikk på alt for mye medisiner. Ble en zombi. Hadde ingen energi, ingen lyst, intet tiltak, jeg bare levde, var til. Stod opp, spist, hvilte, sov, gikk min faste tur rundt sykehuset, hadde ingen glede i noe, ingen framtidsutsikt. Var bare et menneske helt uten glede, uten håp. Det var fryktelig. Det er det verste jeg noen gang har vært med på. Folk kjente meg ikke igjen, jeg var blitt en annen, en zombi, en

(mer...)

Tenkte jeg skulle blogge om dette, og siden jeg fikk et søk på dette så gjør jeg det like godt, har kanskje gjort det før, men det trengs igjen for jeg sliter med dette. Jeg hater å være syk! Jeg liker det ikke i det hele tatt, jeg vil ikke akseptere det, men som samboeren min sier: Nå er du syk så da må du bare leve med det. Og det er jo helt sant, jeg bare liker det ikke.

(mer...)

Det er lenge siden nå, men i går hendte det igjen. De kom, tok over tak, ja rett og slett overfalt meg. De var sterkere enn meg og alt jeg husker er smerte. Vær så snill, hold dere unna, jeg orker ikke mer stemmeanfall nå.

(mer...)

Jeg er 20, jeg har et helt liv foran meg jeg vil leve. Selvsagt vil jeg ikke ta livet av meg selv. Jeg har mye jeg skal oppleve, mye jeg skal finne ut av, mye jeg skal lære, mye jeg skal gjøre. Jeg skal leve! Jeg kan ikke velge å dø fra alt dette. Jeg vil elske å leve, elske å oppleve nye ting hele tiden. Elske min kjæreste, elske min familie og bare leve! Nei, kjære doktor, jeg vil

(mer...)

Jeg kan si jeg har det vondt. Jeg kan si det ikke er min dag. Jeg kan si det om igjen og om igjen. Jeg vet de kan høre på meg. Jeg vet de er der for å høre på meg. Jeg vet de er der for å hjelpe meg. Men likevel er det så veldig veldig vanskelig å få sagt det. Hva så om jeg sier det? Hva hjelper det, tenker jeg. Jeg tenker at det ikke hjelper, jeg

(mer...)

Høye bygninger,
jeg ser på dem.
Vet jeg snart må inn.
Luktene,
jeg lukter på dem.
Vet jeg snart må inn.
Lydene,
jeg hører på dem.
Vet jeg snart må inn.
Atmosfæren,
jeg kjenner på den.
Vet jeg snart må inn.

(mer...)

Jeg føler jeg er på feil side. Det er uvandt. Litt merkelig, litt avslappende, ganske deilig, men veldig veldig uvandt. Det er ikke lengre meg som skal ta vare på andre. Jeg trenger ikke å være observante, følge med på pasientene, hva som skjer. Jeg kan bare slappe av, pleie meg selv og tenke på å bli bedre. Det er godt, men veldig uvandt. Jeg skal ikke rapportere, skrive, vurdere, jeg skal bare være meg, en helt vanlig pasient.

(mer...)

Det blir som et lite samfunn. Et lite samfunn utenom det vanlige, men ingenting overrasker meg egentlig. Jeg lærer å leve med de andres feil og mangler. Deres påfunn bryr meg ikke lengre. Ting er ikke ekle, flaue, teite eller dumme. Vi har nemlig alle en grunn til oppføre oss som vi vil. Vi er her alle av våre egne grunner, litt forskjellige og litt like. Vi har til felles at verden der ute er litt for stor for oss,

(mer...)

Alvorlig sinnslidelse, bla bla bla bla, alvorlig sinnslidelse, bla bla bla bla, kan du ikke være så snill å holde kjeft? Jeg vil ikke høre på deg at du sier det. Det høres skremmende ut. Jeg blir lei meg, redd og fortvilet. Jeg vil ikke høre på deg mer! Kan du ikke bruke andre ord?

(mer...)

Det var disse skjebnesvangre orda som gjør at jeg ligge på gulvet inne på et sykehus og blogger nå. Grunnen til jeg ligger på gulvet er at jeg ikke har noen stol til skrivepulten min (idiotisk å ha skrivepult, men ikke stol) og fordi jeg er så veldig lei av senga mi.
Jeg tror vi bør gjøre noe nå, ikke vente å se, men nå. Jeg valgte det selv denne gangen, før det ble for ille. Før jeg egentlig ikke

(mer...)

For et år siden snakket jeg med en venninne i telefon mens jeg gikk langs stranda og tenkte på livet. Vi snakket om alt mulig, alt fra Gud og hvermann til alle våre hverdagsproblemer. Jeg husker denne samtalen godt. Jeg tror den betydde mye for oss begge. Den betydde i alle fall mye for meg. Jeg sa noe i denne samtalen som jeg trodde skulle forandre livet mitt helt. Jeg satte meg et mål jeg skulle nå samme hva, og

(mer...)

Selv om det bare blir med drømmen, så betyr ikke det at drømmen må være fast, drømmer kan komme og drømmer kan gå. Er den ene drømmen for stor, for vanskelig å oppnå, ja rett og slett uoppnåelig så finn en annen drøm, en realistisk en, en god en. En du vet du kan fullføre, en du vet er for deg.
Jeg har funnet meg en drøm, gjort helvending i livet, byttet studie, tatt et lite friår, begynt på

(mer...)

Ville bare si jeg lever.

(mer...)